Elvedanserne

Med ønskeblikk ser jeg
meg rundt. Observerer
underligheten.

Griper tilfeldighetens
halmstrå skjult i
framtidens historier.

Jeg søker elvedansernes
stillestand.

Ser meg rundt,
duvende skygger,
men stopper ikke.

Antydningen av et noe

Den ene

Takk til Curly for en viktig utfordring!

Unicefs prosjekt Den Ene er et beundringsverdig og uhyre viktig tiltak rettet mot barn. Et tiltak med utgangspunkt i ønsket om å bevisstgjøre oss alle om at vi har et felles ansvar for barna i vår nærhet. Det er ikke så mye som skal til for å representere Den Ene. Vise at man bryr deg, vise at man ser og lytter. Gjør seg nærværende for barn. Barna er framtiden vår!

Som lærer har jeg et inderligfølt ønske om å se elevene som omgir meg. Skrekken er at jeg skal overse akkurat det barnet som har ekstra behov for å bli sett, lyttet til og tatt vare på på et gitt tidspunkt. Jeg har laget meg strategier for å sørge for at jeg i løpet av en dag skal være sikker på at hver eneste av mine elever skal ha hatt øyekontakt med meg, fått en direkte og personrelatert kommentar, klapp på skulderen/kinnet. De skal vite at jeg ønsker se hver enkelt, og jeg er livredd for å begi meg ut på samlebånds-tilbakemeldinger av den generelle karakterern. Uansett elev, mener jeg dette er noe de har krav på, dette at jeg ser dem og virkelig bryr meg. Det er min plikt og mitt ønske. Om jeg lykkes i å være Den Ene? Det våger jeg ikke svare på, men jeg ønsker ihvertfall inderlig være en som elevene vet at ser og som bryr seg, genuint og ekte.

Etter som årene har gått, har også møtene med ulike barn vært mangfoldige. Alt fra de stille barna som mest av alt synes som de ønsker gjemme seg bort, til de mer verbale og fysiske som med stor grad av synlighet viser hvor vanskelig dette med relasjoner kan være, og da ofte pga forhold i tilværelsen som har gitt dem en tung bør å bære. Det enkelte barn skal behandles med varsomhet og respekt, og uten at det føler seg stigmatisert eller gjemt og glemt.

Som person brenner jeg nok veldig iherdig for de barna som i stor grad ofte føler seg misforstått og stigmatisert. De barna som kjemper og sloss, men som egentlig roper og roper om at de trenger at noen ser dem, men som dessverre ofte ikke har mye tillit igjen til de voksne rundt seg. Barn som kommer fra dysfunksjonelle hjem. Barn med ulike vansker. Barn som blir sett på som “problembarn”. Jeg kjenner at jeg blir sint, trist og opprørt, alt på en gang når jeg overhører voksne mennesker omtale barn på et vis bare voksne kan. En annen kjepphest i min hverdag er de usynlige barna, de som forsvinner i mengden, de som gjør alt de kan for å gjøre seg mest mulig usynlig. De barna som også roper og roper om å bli sett, men med tause rop. De trenger, som Curly også sier i sitt innlegg om Den Ene, at vi våger spørre dem: “Hvordan har du det? Hvordan har du det EGENTLIG?”

Jeg vil si det så sterkt at det er helt, og absolutt livsviktig at vi våger være Den Ene. I kjølvannet av at Curly utfordret ulike bloggere om å skrive om å være Den Ene, eller om ens egen Den Ene, har det blitt skrevet mange sterke bloggtekster. Det har satt i gang en nøvendig og viktig tankeprosess hos meg.

Investerer jeg nok? Våger jeg bry meg nok? Ser jeg barnet i min nærhet, det barnet som trenger at jeg ser det?

Jeg forsøker være oppriktig nærværende, men er jeg det i tilstrekkelig grad? Tanken på at det i løpet av min yrkeskarriere og voksenliv helt sikkert har gått meg hus forbi når det har vært barn som hadde trengt at jeg så dem… Til å få mareritt av.

Unicefs prosjekt, og Curlys utfordring er usedvanlig viktig. Jeg må gå i meg selv, virkelig kjenne etter. Er jeg Den Ene for barn i min nærhet? Jeg vet at jeg har sett og lyttet, men har jeg nådd fram? Det koster så lite med et smil, et klapp på skulderen, stoppe opp og prate litt. Være lydhør for små og store bekymringer. Forsvinner intensjonen om å være Den Ene i dagens stress og mas, i angsten for å blande seg?

Så mange barn bærer med seg tung bagasje, lever ensomme liv. Vi må ønske stoppe opp, orke stoppe opp. Involvere oss.

Jeg ønsker det virkelig, være Den Ene!

Viktige og tankevekkende bloggposter om Den Ene, tekster som krever refleksjon:

ArnsteinBlogg2.0
Sigruns Blogg
MariasMetode
Arthur av folket

Sender utfordringen videre til:

Dorotheas etterfølger
Eek, a geek
Ohlalacestlavie
Det skulle tatt seg ut
Plosiv

Presiserende prestisje

Enkelte dager er dager hvor ordene vrir og vender på seg. I dag er en slik dag.

Presiserende prestisje
Jeg protesterer prompte!

Poengterende påståelighet
Jeg plukker pertentlig

Elleville eligatære
Jeg egler egent

Ekskluderende erobrere
Jeg eliminerer elegant

Som pertentlig petimeter
gransker jeg gladelig
glødende glede

Faktisk fiksjon

Med hendene for ørene
lytter du, og med lukkede øyne
ser du filmatisk troverdighet
i faktisk fiksjon.

Dette er en filmatisk verden
tilsatt rungende surroundeffekt

Til dumpe toner blir du en uvillig filmaktør
i et evig rullende filmindre og
ønsker ikke sette en dør på gløtt
i møte med kravene.

Møtet med fantasiens finesser
kan ikke måles
mot livserfaringene som gir grobunn
for fantastisk filmabsurditet
i faktisk fiksjon.

Trollbundet

Jeg er trollbundet av trollbinder,
og hennes eventyrlige øyne
viser vei inn i magisk
verden.

Hun drysser gyllent støv
over glemte sanser
Viser stille stier
og bortgjemte riker

Og med nyforgyllet blikk
fanger jeg trollbinders
sanne evne.

Trollbinderbarnet ser
med nyoppvåknet
eventyrblikk
alltid.

Kamuflert

Vi er drømmeløse barn.

Vi vandrer i mørklagte gater:
dette er det vi kjenner.

Vi følger sporene
etter lettbent latter

Frostsprang

Det virkende vonde
vrengt ut inn

Frostsprang frydefullt
over livshåpet

Balansekunstens steg
i elegant visshet
om uvisshet

Avmaktens søken
etter lykke er et
rom uten rom for
inderlighet
Tomrom

Boktips?

På min arbeidsplass er jeg i år innkjøpsansvarlig for skjønnlitterære bøker, aldersgruppen 6 – 12 år. Utvalget er stort, og mye er bra. Imidlertid er det slik at jeg nå er på jakt etter de virkelig gode perlene:  De morsomme, spennende, interessante og leseverdige bøkene for gutter 9 -12. Bøker man vet treffer guttene og som de ikke klarer legge fra seg. Bøkene som gir genuin leseglede.

At lesing henger nøye sammen med leseferdigheter er hevet over enhver tvil. Derfor er jeg opptatt av at vi gjør det vi kan for å legge til rette for, og motivere til lesing. Gutters tilbakemelding på manglende interesse for bøker henger ofte sammen med at de ikke synes bøker skrevet for dem er interessante, at mange bøker har et innhold som rett og slett ikke treffer målgruppen. Når i tillegg tall viser at jenter leser langt mer enn gutter når det kommer til romaner, så er dette en utvikling man bør ta på alvor.

Det jeg ser er at det finnes enormt mye fantasylitteratur for denne gruppen, og det er i og for seg strålende, men konsekvensene av dette er at en del elever etterhvert kommer til et metningspunkt hvor de føler de sitter og leser de samme fortellingene om igjen og om igjen, samt at mange enkelt og greit ikke er interessert i bøker innenfor denne sjangeren.

Derfor: Har du noen virkelig gode boktips (av nyere dato) for gutter i alderen 9-12?

Knerten på blyantdo

I disse dager ligger det an til at en del mennesker planlegger springe mann og kvinne ut av huset for å få med seg Knerten-filmen. Personlig var jeg nok mer opphengt i Astrid Lindgren og Roald Dahl da jeg i sin tid var i passelig Knerten-alder. Derimot skal det innrømmes at akkurat Knerten og Lillebror traff meg rett hjem. Boken ble lest i fillebiter og jeg lot meg villig vekk fascinere og besnære av denne lett påståelige  trekompisen.

Da sønn i huset for en del år tilbake var småspeider, kom han en dag lett entusiastisk inn dørene etter en økt i skogen. Han hadde funnet Knerten! Lykken var stor for liten herremann og hans mor. Med verdens største selvfølgelighet ble det øyeblikkelig og høytidlig bestemt at dette strålende eksemplaret av en vaskekte Knerten måtte få sin nøye utvalgte hedersplass, på do. Og der henger han den dag i dag. Han våker, over det som i nærmiljøet går under det klingende navnet: Blyantdoen.

Det har seg nemlig slik, at vi her i huset ville ha et dosete med særpreg. Først var tanken innom piggtrå-dosete, men niks. Passet seg ikke å sette småtroll på piggtrå-do, ikke var det videre uvanlig heller. Grenser for alt, fant vi ut. Lykkefølelsen var imidlertid til  å ta og føle på da man oppdaget blyant-doringen i all dens fortreffelighet. For en bøkenes og skriblerienes forkjemper var dette setet ideelt.

Dosetet ble raskt kjøpt, montert og ikke så rent lite beundret. Kort tid etter denne investeringen fylte minstetrollet dag. Barnselskap ble planlagt for en bøtteballett av kortvokste mennesker, og underveis i gjennomføringen av selveste dagen skulle det vise seg at nettopp doen var nær ved å forårsake en aldri så liten bursdagskatastrofe.

Etter å ha feiret med høy brusfaktor måtte nødvendigvis en av småtassene gjøre sitt fornødende. Et slik prosjekt skulle i utgangspunktet være riktig uproblematisk, med unntak av det faktum at dette lille mennesket med store øyne og høylytt forbauselse ropte: De har blyanter i doen, de har blyanter i doen, kom og se!  Det grasiøse resultatet var at 15 kortvokste mennesker, i løpet av et ørlite øyeblikk, i hui og hast og med bråttom måtte noe så veldig på do… samtidig! På sin ferd mot do la de bak seg veltede stoler og trappetramp med gjenklang. På noen strakser sto de hoppende og sprettende på lang, lang rekke og med kulrunde øyne, for alle skulle de både prøve og beskue blyantdo.

Det gikk bra! Til slutt…

Slik er det altså:Vår Knerten henger stolt og sprek, pent plassert på blyantdo!

Støtt opp om ME-saken

Det ligger mennesker rundt omkring i Norge som er overfølsomme for selv den minste påvirkning av lyd eller lys, med store smerter og utrolige plager. Kroppene deres har totalt kollapset, men helsevesenet har stort sett ingenting å tilby til disse pasientene som ofte lider i årevis uten å få stilt en riktig diagnose og uten å få noen adekvat behandling. Pasientene er i stor grad overlatt til seg selv.

Det bevilges skammelig lite midler på forskning om denne sykdommen i Norge – en sykdom som er langt mer utbredt i Europa enn for eksempel MS og AIDS.

Den 9. oktober i år ble banebrytende forskning offentliggjort i vitenskapsmagasinet Science. Denne forskningen kan bety at vi nå er mye nærmere en løsning på ME-gåten enn noen gang før, og dermed også nærmere å kunne finne en behandling til ME-pasienter. Du kan lese mer om hva denne forskningen innebærer her. Når man ser hva man kan oppnå med forskning så er det ikke tvil om at dette er veien å gå. Vi trenger mer forskning NÅ!

Tidligere i år ble det laget et opprop som krever bl.a. mer biomedisinsk forskning på ME og behandling. Om du ikke allerede har underskrevet vil vi gjerne be deg om å signere oppropet – og få gjerne med deg pårørende, venner og bekjente også.

Oppropet ble levert til Helseminister Bjarne Håkon Hansen den 3. juli i år og det er nå et oppfølgingsmøte med Helsedirektoratet under planlegging. Vi håper å kunne klare å legge et stort trykk på dem når det gjelder disse sakene og vi trenger din støtte i arbeidet! Det er nemlig én ting vi må være mange om å få til og det er å samle så mange underskrifter vi kan for å vise politikerne at dette oppropet er det kraft bak. Kan du hjelpe oss å oppnå dette?

Ønsker du å signere med fullt navn signerer du på denne linken. (OBS! Sjekk at navnet ditt kommer opp rett etter du har sendt så vi ikke mister din signatur pga kodefeil.)

Ønsker du å være anonym benytter du denne linken.

Du kan også sende din signatur på SMS. Send meldingen ‘opprop meopprop ditt navn’ til 2400. Det koster 1,50 per melding.

Ønsker du å gjøre mer?
På et eget underforum på Me-forum vil du bl.a. finne ferdige tekster du kan videresende i mail eller poste på Twitter, i bloggen din, på Facebook o.l. Informasjon om det foreliggende møtet med Helsedirektoratet vil bli lagt ut både på Me-forum og på Facebook-gruppen før neste møte finner sted.

Det er fritt for alle å melde seg inn i Facebook-gruppen.

På forhånd tusen takk for din støtte – hver underskrift teller!