h1

Annerledesland

februar 8, 2010

Du kommer mot meg, bortgjemt og glemt av deg selv. Med skjulte tanker som ikke er for meg, er du allerede et annet sted. Med svimlende styrke treffer selvforakten. Du ser forbi.

Du står, du ser, du er. Visker deg selv vekk. Du er innhentet av dette mørket som svøper deg inn i en ugjennomtrengelig hinne. En sorghinne mellom deg og meg. Jeg kjenner ikke veien fram. Jeg har ingen veileder. Kun du kan være det.

Stille spør du:
“Ser du det jeg ser? Det er der ute og i meg. Jeg trenger hvile fra meg selv. La tankene vandre glidende og smygende over havets kontinuerlige dønninger. Mine egne dønninger reiser innover og vasker meg som rekved langs mørke strender.

Kan du ikke se at det er slik? Jeg har etterlatt meg selv et sted jeg ikke kan forlate.”

En påbegynt reise.

h1

Skyggerop

februar 7, 2010

Jeg hører skyggerop
fra bortvendte
rom

Hører skyggeropene
som sporløse tegn
på at du er. De
blir en del
av meg.

Skyggeropene
viskes ut og
forsvinner.

I meg vokser etterklangen.

h1

Hit og dit

februar 7, 2010

Hit og dit
og ditt og datt
er ord og rim
om natt og netter

Netter som svetter,
skvetter og detter
av slikt og sånt

Rimets smed
er riktig vred,
for hus og sus
er inn og ut
når ned går opp
og opp går ned.

Dette rubbel og bit
farer hit og dit,
en ansett hit
med ditt og datt!

Slik et makkverkets
herkesnerk er
lett svimeslått,
stortartet smått!

Rim uten rot
er roterims
lim

h1

Labyrintnetter

februar 4, 2010

Framoverbøyd. Hun ser ut vinduet mens det kiler stillferdig i tankene. Tenker på dager slik de kan bli om hun våger forfølge stemmen som sier at noe der ute venter. Hun sanser måkestup og sommerfuglers virvlende dans. Ser måkenes grasiøse stup mot vann.

Hvor ble hun av? Hvor tok hun vegen, og vil hun noen gang finne seg selv igjen slik hun en gang var? Hun gjør seg lydløs for omverdenen. Hudløsheten kan hun fra før, så hun finner en stille kappe som omkranser det lille hun har igjen av seg selv. Kappen hindrer henne fra å forsvinne fullstendig for seg selv. Når nettene kommer er det som om store tomme rom ivrer etter å kreve henne helt. Hun vil finne fram til den hun en gang var, men krymper. Labyrintnetter, kaller hun flukten fra de tomme rom.

Mørklagt om dagen og mørklagt om natten. Er det slik det er, det å være? Hvis dette var det som skulle være det gode ved livet, så vet hun slettes ikke om hun vil. Delta på eget initiativ er hun ikke sikker på om hun kan. Å delta på egne eller andres premisser spiller ikke alltid all verdens rolle, når tankene sier at det å følge de mørke strømmene gjør samme nytten. Livet spiller uansett ut kortene hennes slik eller sånn. Varsomt blir hun sin egen alarmerende varsellampe når tankene blir uttalt. Hun svikter i seg selv. Blir myk og liten. Å holde på stillheten gir ikke ro. Tankekampenes forskjellighet gjør henne ute av stand til å verge seg.

Hun ser en skygge gli forbi. Kjenner snikende usikkerhet bre seg utover innadvendtheten. Noe rører ved henne. Ser. Hun lukker øynene. Stenger ute dette noe som alltid henger ved henne. Skyggens nærvær er av en sort hun ikke vil vedkjenne seg. Hun begynner telle. Telle telle, teller uten pust. Det er noe der som forsøker overtale henne. Hun teller, bygger opp veggene sine. Angriper tallenes monotone rytme. Ramler innover. Veggene kommer mot henne, og hun kjenner gulvet som utrygg grunn. Hun kryper sammen rundt seg selv. Skyggen forsvinner.

Ute er sommeren måkenes stup mot vann.

h1

Samklang

februar 4, 2010

I deg finner
jeg min indre
stemme

Med gehør skaper
vi vår egen operette

Vi lever i samklang
Våger
prøve
disharmonien

h1

Stille øyne

februar 2, 2010

Som et gnistregn
treffer sorgen din meg.

Med sorte øyne
som gløder
forteller du om dypet,
om håpløs tro
på gleden.

Stille øyne
som roper uhyggelige
budskap mot meg.

Jeg stanger mot det
rommet du har gjort
ditt.

h1

Spiller på strenger

februar 1, 2010

De skvetter og spretter
av bø og fnis.

De rødmer og raser
av ros og ris.

Spiller på strenger
og stirrer på skjermer.

Tastechatter og
gjettejatter med
venner og
andre de kjenner.

Markerer bastant og bestemt
et ønske om fred,
bak lukkede dører
hvor de ingenting hører.

Musikken drønner fra
fjortiskledde sønner
som alltid vet best og
med høylydt protest.

Med buksesagg
og plakatkledd vegg
skaper de en hule
som gjør dem så kule

Slik kan nok livet være
når man har ungt å bære!

h1

Fjortis

januar 30, 2010

Elske meg her
og elske meg der!

Blyge blikk
og usynlige nikk.

Du og jeg, vi og de.
O du store ungdomstid!

Et hint om litt
kan sies så blidt,
men er farefylt ferd for
utgåtte voksne.

Voksnes vett om
ungdommelig sprett
er ikke alltid
like lett eller rett.

Ufrivillig
bryter det i bass og sopran
Gjenstridig
strømmer det ord og lyder.

Sprudlende snål varme
i strengbekledd fjortis- virkelighet
er ofte tullerusk rødmekjærlighet
innhyllet i fnisekriseherlighet.

En fascinerende
tilværelsens bølgereise
for hengslete diamanter.

h1

Kompleksitet

januar 24, 2010

Et kunstferdig ordnet liv,
ufullstendig i vellykket
utilnærmelighet.

En omfavnelse av distansens
kalkulerte nærvær gir et
tilslørt bilde.

Blåfrossen avstand
etterlater mislykket
kunstferdighet.

Et ekte bilde
av avstandens
uutgrunnelige fjes.

Påbegynt krakelering

h1

Pårørendetanker

januar 17, 2010

I startfasen av bloggertilværelsen skrev jeg mye om fugleungen. Om det å være nær en som befant seg på grensen av livet. Pårørendetilværelsen. Så ble dette vanskelig og nært. Underveis oppdaget jeg at jeg stadig stoppet opp i undring og skepsis til egen og andres begrepsbruk rundt det å være psykisk syk. Jeg ble redd for å videreføre et stereotypt begrepsapparat og stereotype holdninger. Redd for å skrive om noe som føltes privat, men som samtidig er en side ved livet jeg brenner voldsomt for, og som det bør være åpenhet og dialog rundt. Dette medførte skrivesperre når det kom til temaer som omhandlet henne. Selv om jeg og fugleungen var i stadig dialog om at dette var noe vi begge ønsket, enig om at dette var en blogg som på mange måter var vår begges, og som satte ord på temaer og problematikk vi mente og mener det er nødvendig å sette ord på, så ble det vanskelig.

Skrivesperren resulterte i komprimert ordskriving, eller dikt om man vil. Alt det jeg hadde på hjertet kom ut i form av dikt. Uansett hvordan jeg snudde og vendte på ordene, så ville de ikke ut i lange og innholdsrike setninger.

Det faktum at vi som familie var så nær ved å miste et menneske som betyr så uendelig mye for oss, og det at hun i perioder hadde det så vondt, har gjort noe med oss. Det har fått oss til å se tilværelsen i et annet lys. Pårørendetilværelsen var lenge hverdagen. Den preget hvordan jeg forholdt meg til menneskene rundt meg, hvordan de forholdt seg til meg. Hvordan vi som familie forholdt oss til hverandre. Alle hadde vi vår måte å tolke og reagere på. Tankene og følelsene kretset i stor grad rundt fugleungen. Gjorde nok at jeg i perioder var ganske utilnærmelig når det kom til det som jeg opplevde som hverdagens trivialiteter. Pårørendetilværelsen fortonte seg som en ensom kamp mot systemet og tiden, gjorde at overskuddet ble begrenset. Det var ikke plass til så mye annet i livet, der og da, enn å fokusere på fugleungen.

Skrivingen ble min måte å håndtere pårørendetilværelsen på, og jeg har skrevet og skrevet om disse tingen, for meg selv og for min egen del, lenge før bloggtilværelsen. Det har vært nødvendig og vært min form for bearbeiding, men i perioder har bremseklossene kommet på. Jeg har hatt behov for pauser fra mine egne følelser.

I de mørkeste perioden var det vanskelig å gi plass til refleksjon. Livet føltes akutt kritisk, og opplevelsene fant sted på ny og ukjent mark. Det siste året har imidlertid gitt rom for å resonnere rundt opplevelsene og erfaringene fra da fugleungen var som sykest.

Mine følelser og tanker i en periode av livet som opplevdes smertefull kunne jeg ikke kreve at andre skulle kunne forstå fullt ut. Allikevel var det mennesker, mennesker som med åpne armer og åpent sinn generøst ga av sin tid og omsorg, både overfor oss som familie, og til den enkelt av oss. Mennesker som våget stå last og brast selv når vi hadde mer enn nok med oss selv og vårt. Mennesker som tålmodig ga oss tid og rom til å fordøye og sortere, rase, le og gråte. Mennesker som lyttet. Som var. Mennesker som hadde en forunderlig vilje til å bry seg, uansett!

Tabuene føltes i perioder overveldende, men samtidig har det vært like overveldende å oppleve menneskers raushet og varme når man minst har forventet det.