ikledd nattemørket
vandret hun
langs andre gater
enn om dagen
ordene flagret ved siden av
som døsige småfugler
og hun hørte dem si
hva de ikke mente
men i mørket fant hun sine smil
som var lik kjoler
hun tok av og på
og hun snurret
omringet av småfugler
blikk
om ord som sitter avventende
på gjerdet
blåser vekk
hun ligger på gulvet
og fråden er henne
i henne
utenpå
med tente lys uten varme
er hun alene sammen med oss
og vi ser
fråden som fanger
er fossefallet som løsrives
river oss løs
fra våre plasser rundt henne
hun kryper langs bakken
hjem til sporløse trappetrinn
som er et kart uten mål
på vei opp til andre etasje
ser hun dem stå på kjøkkenet med pannene sine lent mot kjøkkenskapene
er kjølige fronter
de holder omkring hverandre
mens de utenfor har forsvunnet
hun svever ikke lenger over hodet
på seg selv
og frontøynene sperres opp
er vidåpne dører
som aldri har sett henne før
hun er ikke redd
snur og går ut i hagen
ser blomstene i hagen
kjøkkensliterne blir ansikt uten farge
i det hun røsker opp blomstene
deres bitre smaker
skreller dem til nakne stilker
strør dem som salt langs oppkjørselen
blomstene med alle sine farger
er et sort hav
er lukten av gravsteder
begravelser
De lever i huset på kanten av lydløst
før de velter ut døren
vinduene
Treffer bakken under
som er rom
fylt med møbler som knekker
Kler veggene med tapet
forurenser
og ordene deres forvandles til rep
lange, lyse fletter ut vinduet
til å klatre i
til å miste taket i
At husets fotografpappa har følt en smule på prestasjonsangstens skumle klør, sånn i etterkant av de to siste årenes julekort, det tror jeg han vil være den første til å innrømme. Jeg våger imidlertid hevde at det har han overhodet ikke hatt grunn til.
Som alltid får pappaen i huset ungene med på hva det måtte være av luftige svev og heftige fraspark. Sammen er de dynamitt!
Ønsker både små og store en strålende jul!
Foto: Bjørn Erik Larsen
jeg reiser av gårde
han er Ikaros
og jeg er uten vinger
skyene over oss samler seg
peker på meg
brøler med glimt i øyet
Blikket i speilet
er aldri så utilgjengelig
som når du søker det
og taler du i ingenmannsland
må du holde ryggen fri,
være våken,
for skyggene er der,
skjult i utkanten av sidesynet
For lenge, lenge siden skjulte det seg et hus for enden av gaten. Et hus lik kråkeslottene i skrekkfilmene. Med sine stirrende øyne sto det der, midt i sin egen hage. Taust lot huset de enorme løvtrærne i hagen klø sine malingslitte vegger, og malingsflakene virvlet rundt og rundt i luften, dalte som snøfiller mot bakken.
Med sukk sto huset der, med stønn kjente det hvor vondt det gjorde i vegger og tak. Barna i nabolaget syklet stadig ned til enden av gaten, stoppet utenfor grinden. Tittet inn. Tittet seg over skuldrene. Trodde vindkastene var sopransyngende spøkelser som pirket dem på de små ryggene deres. Knipespøkelser.
Selvfølgelig hvinte barna. Tynne, skjærende sagelyder slapp ut mellom leppene, og de syklet raskt og uforsiktig tilbake langs den samme gaten, tilbake til de velholdte, smilende husene i lykkelige farger, og med pent danderte hekker. Høye hekker, lyddempere mot sukkene og stønnene fra huset ned i gaten. Huset med sine øyne, med sine slamrende lyder, skramlende lyder.
Barna hadde hørt alle historiene, laget noen selv også, om ulvelignende skrekkhyl og dramatisk skyggedans bak sønderslitte gardiner. Skygger på trappen. Skygger i hagen. Skygger ved porten. Det var nesten slik at de kunne høre skrekkfilmmusikken drønne i ørene når de lyttet til historiene. Snakket om historiene. Tenkte på historiene. Drømte om dem. Alene under dynene, i sine smilene lykkehus.
En dag bestemte de seg. De modige, modige barna. Med olje skulle de forhindre portens advarende knirkelyder. Med spader høyt hevet skulle de åpne porten. Ingen spøkelser skulle få dem til å snu, selv ikke med syngende toner og irriterende småknip.
Uansett hva som skjulte seg bak husets vegger, så skulle de finne ut av det. Malingsflassende vegger, ingen hindring. Lute trær, livvakttrær som forsøkte vifte dem vekk, skulle ikke lenger få skjule husets hemmeligheter. Langt ifra. Ikke tale om. De var lei, barna, lei av nysgjerrighet, og voksnes advarende blikk.
Med myseblikk og listeskritt var de klare.
Han tar av seg huden
og skyggen sprer seg
utover gulvet.
Stryker, glatter huden,
steller den som en sky katt.
Lytter til de gardinløse vinduene,
før han dekker dem til.
