I startfasen av bloggertilværelsen skrev jeg mye om fugleungen. Om det å være nær en som befant seg på grensen av livet. Pårørendetilværelsen. Så ble dette vanskelig og nært. Underveis oppdaget jeg at jeg stadig stoppet opp i undring og skepsis til egen og andres begrepsbruk rundt det å være psykisk syk. Jeg ble redd for å videreføre et stereotypt begrepsapparat og stereotype holdninger. Redd for å skrive om noe som føltes privat, men som samtidig er en side ved livet jeg brenner voldsomt for, og som det bør være åpenhet og dialog rundt. Dette medførte skrivesperre når det kom til temaer som omhandlet henne. Selv om jeg og fugleungen var i stadig dialog om at dette var noe vi begge ønsket, enig om at dette var en blogg som på mange måter var vår begges, og som satte ord på temaer og problematikk vi mente og mener det er nødvendig å sette ord på, så ble det vanskelig.
Skrivesperren resulterte i komprimert ordskriving, eller dikt om man vil. Alt det jeg hadde på hjertet kom ut i form av dikt. Uansett hvordan jeg snudde og vendte på ordene, så ville de ikke ut i lange og innholdsrike setninger.
Det faktum at vi som familie var så nær ved å miste et menneske som betyr så uendelig mye for oss, og det at hun i perioder hadde det så vondt, har gjort noe med oss. Det har fått oss til å se tilværelsen i et annet lys. Pårørendetilværelsen var lenge hverdagen. Den preget hvordan jeg forholdt meg til menneskene rundt meg, hvordan de forholdt seg til meg. Hvordan vi som familie forholdt oss til hverandre. Alle hadde vi vår måte å tolke og reagere på. Tankene og følelsene kretset i stor grad rundt fugleungen. Gjorde nok at jeg i perioder var ganske utilnærmelig når det kom til det som jeg opplevde som hverdagens trivialiteter. Pårørendetilværelsen fortonte seg som en ensom kamp mot systemet og tiden, gjorde at overskuddet ble begrenset. Det var ikke plass til så mye annet i livet, der og da, enn å fokusere på fugleungen.
Skrivingen ble min måte å håndtere pårørendetilværelsen på, og jeg har skrevet og skrevet om disse tingen, for meg selv og for min egen del, lenge før bloggtilværelsen. Det har vært nødvendig og vært min form for bearbeiding, men i perioder har bremseklossene kommet på. Jeg har hatt behov for pauser fra mine egne følelser.
I de mørkeste perioden var det vanskelig å gi plass til refleksjon. Livet føltes akutt kritisk, og opplevelsene fant sted på ny og ukjent mark. Det siste året har imidlertid gitt rom for å resonnere rundt opplevelsene og erfaringene fra da fugleungen var som sykest.
Mine følelser og tanker i en periode av livet som opplevdes smertefull kunne jeg ikke kreve at andre skulle kunne forstå fullt ut. Allikevel var det mennesker, mennesker som med åpne armer og åpent sinn generøst ga av sin tid og omsorg, både overfor oss som familie, og til den enkelt av oss. Mennesker som våget stå last og brast selv når vi hadde mer enn nok med oss selv og vårt. Mennesker som tålmodig ga oss tid og rom til å fordøye og sortere, rase, le og gråte. Mennesker som lyttet. Som var. Mennesker som hadde en forunderlig vilje til å bry seg, uansett!
Tabuene føltes i perioder overveldende, men samtidig har det vært like overveldende å oppleve menneskers raushet og varme når man minst har forventet det.
