ordene flagret ved siden av
som døsige småfugler
og hun hørte dem si
hva de ikke mente

men i mørket fant hun sine smil
som var lik kjoler
hun tok av og på

og hun snurret
omringet av småfugler

blåser vekk

med tente lys uten varme
er hun alene sammen med oss

og vi ser
fråden som fanger
er fossefallet som løsrives

river oss løs
fra våre plasser rundt henne

på vei opp til andre etasje
ser hun dem stå på kjøkkenet med pannene sine lent mot kjøkkenskapene
er kjølige fronter

de holder omkring hverandre
mens de utenfor har forsvunnet

hun svever ikke lenger over hodet
på seg selv
og frontøynene sperres opp
er vidåpne dører
som aldri har sett henne før

hun er ikke redd
snur og går ut i hagen
ser blomstene i hagen

kjøkkensliterne blir ansikt uten farge
i det hun røsker opp blomstene
deres bitre smaker
skreller dem til nakne stilker
strør dem som salt langs oppkjørselen

blomstene med alle sine farger
er et sort hav
er lukten av gravsteder
begravelser

Kler veggene med tapet
forurenser
og ordene deres forvandles til rep
lange, lyse fletter ut vinduet

til å klatre i
til å miste taket i

Som alltid får pappaen i huset ungene med på hva det måtte være av luftige svev og heftige fraspark. Sammen er de dynamitt!

Ønsker både små og store en strålende jul!

Foto: Bjørn Erik Larsen

skyene over oss samler seg
peker på meg
brøler med glimt i øyet

og taler du i ingenmannsland
må du holde ryggen fri,
være våken,
for skyggene er der,

skjult i utkanten av sidesynet

Med sukk sto huset der, med stønn kjente det hvor vondt det gjorde i vegger og tak. Barna i nabolaget syklet stadig ned til enden av gaten, stoppet utenfor grinden. Tittet inn. Tittet seg over skuldrene. Trodde vindkastene var sopransyngende spøkelser som pirket dem på de små ryggene deres. Knipespøkelser.

Selvfølgelig hvinte barna. Tynne, skjærende sagelyder slapp ut mellom leppene, og de syklet raskt og uforsiktig tilbake langs den samme gaten, tilbake til de velholdte, smilende husene i lykkelige farger, og med pent danderte hekker. Høye hekker, lyddempere mot sukkene og stønnene fra huset ned i gaten. Huset med sine øyne, med sine slamrende lyder, skramlende lyder.

Barna hadde hørt alle historiene, laget noen selv også, om ulvelignende skrekkhyl og dramatisk skyggedans bak sønderslitte gardiner. Skygger på trappen. Skygger i hagen. Skygger ved porten. Det var nesten slik at de kunne høre skrekkfilmmusikken drønne i ørene når de lyttet til historiene. Snakket om historiene. Tenkte på historiene. Drømte om dem. Alene under dynene, i sine smilene lykkehus.

En dag bestemte de seg. De modige, modige barna. Med olje skulle de forhindre portens advarende knirkelyder. Med spader høyt hevet skulle de åpne porten. Ingen spøkelser skulle få dem til å snu, selv ikke med syngende toner og irriterende småknip.
Uansett hva som skjulte seg bak husets vegger, så skulle de finne ut av det. Malingsflassende vegger, ingen hindring. Lute trær, livvakttrær som forsøkte vifte dem vekk, skulle ikke lenger få skjule husets hemmeligheter. Langt ifra. Ikke tale om. De var lei, barna, lei av nysgjerrighet, og voksnes advarende blikk.

Med myseblikk og listeskritt var de klare.

Stryker, glatter huden,
steller den som en sky katt.

Lytter til de gardinløse vinduene,
før han dekker dem til.