Blogg, bloggere, bloggcamp!

Helg er tid! Blant annet tid til å surfe litt fram og tilbake på nettet. På twitter twitres det iherdig om http://bloggcamp.no/, og på vg.no rapporteres det. Akkurat det har jeg faktisk fått med meg! Jeg vet hva bloggcamp er, hurra! Spennende og nytt for meg.

Samtidig sitter jeg igjen med et litt urolig usikkerhetens magepirk. En hjemme alene i min egen bloggverden- følelse. VG har  intervjuet unge og lovende bloggere i forbindelse med campen. Bloggere som gir gode råd og nyttige tips «in the making of a sucsessful blogg».

Og! Det vil jeg jo, ha en blogg som når ut med det jeg ønsker formidle! Men, så var det denne magefølelsen som har sneket seg inn på meg: Er jeg for gammel for dette?

Sammenlignet med disse fremmadstormende unge menneskene, trygge på sin bloggverden, får jeg et bilde av meg selv på balansevekt. Jeg sitter klar på min side av vekten i det disse tungvektsbloggerne lander på andre siden og forårsaker at jeg farer som en prosjektil gjennom luften som den lettvektsbloggeren jeg er! Forsvinner ut i det store tomme nettintet helt uten sikkerhetsnett. Jeg er ikke akkurat helt ung og lovende lenger, og uten den samme inngående forståelsen av nettets hemmeligheter som mine medbloggere. Jeg er mamma, lærer og en bråte andre ting – men noen tungvektsblogger er jeg altså ikke! Enda.

Skriv ærlig og personlig, sier tungvekterne. Jo, det vil jeg i aller høyeste grad påstå at jeg gjør. Men, dog vil dette aldri bli noen dagbokblogg. Nix! Kan ikke helt se at det er særlig interessant å lese om at jeg ser ut som haugtussa om morgenen, at svetten driver etter trening, og at jeg med strittende hår løper etter bussen. Nope. Slikt smått og stort kan jeg kanskje finne på å skrive på FB. Så er det sagt! Samtidig skal man jo aldri si aldri. Kanskje vil det av og til snike seg inn skriblerier om svette haugtusser også.

Det jeg kan avsløre, er at  jeg har en en ung elegant elefant tatovert på leggen, det er både ærlig og personlig. En elefant som skal få eldes i takt med meg. Den er i øyeblikket ung og hårløs. Men, på sikt forventer jeg at den vil utvikle seg til en skrukkete, hårete og sjarmerende mammut som fredfylt får eldes i takt med meg. Den skal være noe jeg stolt viser fram når jeg befinner meg på siste del av livsreisen.

Det som imidlertid er veldig hyggelig, er at det finnes bloggerer som skjønner slike usikre sjeler som meg! Thomas Moen har skrevet et informativt innlegg om det å blogge. Der må jeg innrømme at jeg lærte en hel del nytt. Ikke visste vel jeg at det fantes egne bloggsamfunn *bluss*.  At dette faktisk er big business…oki? Reklame og inntekter…vel vel…. Sikkert greit og kjekt. Da følte jeg meg plutselig en ørliten tanke naiv i tillegg! Min bakgrunn for å blogge er i utgangspunktet å skrive om ting jeg brenner for! Nå ut til flest mulig med hjertebarn-sakene mine! Jaja, det gode er at jo mer jeg leser, jo mer lærer jeg om bloggverdenen… tror jeg.

Og så er vi tilbake ved begynnelsen igjen. Til tanken om at: Er jeg rett og slett for gammel for dette?! Etter å ha lest VGs artikkel om bloggere på camp, så sitter jeg jo igjen med et bilde av at gjennomsnittsbloggeren er UNG og fremmadstormende. Hallo? Opplys meg! Er det slik?

35 år og blogger…føler meg som en utrydningstruet dyreart! Men,  jeg er ikke villig til å gi meg av den grunn. For akkurat nå er det en ting som er helt sikkert, og det er at jeg har ikke tenkt å gi meg! Jeg har kommet for å bli. I will survive, og det om jeg  så må klore meg fast!!!

Jeg er ingen Ida Wulff med et ekstremt antall hits, det har jeg skjønt! Men jeg er her.

Som et lite P.S.