Broen

Mennesker på en bro. Mennesker som duvende spøkelseskygger i lyskildenes ytterpunkt. Sirener lyder illevarslende og advarende i det fjerne. Som sultne frådende ulver nærmer spøkelseskyggene seg sperringene som holder dem på en betryggende armlengdes avstand fra det som skjer. Det kryper frydefulle uhyggsgys nedover ryggen på bromenneskene. Noen av dem. De ser den andre siden. Mørket.

Det skjer noe. Pirret nysgjerrighet. Selvpålagt og tvangspålagt anstendighet hindrer dem i å gå videre. Hindrer dem i å ta skrittet helt inn i ensomhetens  sfære.

Sirenene nærmer seg i takt med gjennomborrende skrik. Fugleungens maktesløse redselsskrik lyder som en øredøvende forsterker av sirenene. Lyder som hinsides denne verden og all kontroll. Hun står ansikt til ansikt med sitt lidelsens helvete.

Menneskene på broen duver fram og tilbake. Stirrende med store paralyserte øyne i retning av de grimme skrikene, i det de skjærer gjennom luften, igjen og igjen. De tilsynelatende modigste av de modige skubber seg sultent vei gjennom folkemengden. Ønsker å være vitner på første rad til dramaet som utspiller seg. Det gyser nifst og kvalmende langs fråtseryggene, der de får være vitne til et vaskeekte drama. Som om de var tilskuere til en tabloid nyhet nyter de ansvarsfraskrivende hylene, og sirenenes effektfulle virkning. Som Pavlovs hunder har også disse menneskene lært å reagere på de ytre stimule. De sikler og gyser i vellyst. Den uvirkelige scenens virkelighet tar de overhodet ikke inn over seg.

På avstand står den tause observatør. Kaldt reflekterende over menneskers behov for å fråtse i andres lidelse og smerte, står han der uten å gripe inn. Observerer kun.

Lyden av sirener har opphøret, og ut av ambulanse og politibil skrider uniformerte menn.

Rushtrafikken er i ferd med å treffe et lammelsens punkt. Bilkøene bukter seg som plagede slanger gjennom og ut av sentrum før de som lammet stanser helt opp. Dagen er det den er, med sine ordinære gjennomsnittsaktiviteter. En skortseinsrøykens gråhet ligger som et teppe over all aktivitet. Illsinte bilister ringer sine nærmeste, og pulsen stiger illevarslende mot nye høyder. De freser og gisper giftig over en trafikk som står. Ingen vet hva som skjer. Kun spøkelsesmenneskene på broen kjenner årsaken til slangenes inmobilitet. Bilister som stanger og stanger i de buktende køene, tenker og forbanner. Konkluderer bittert, at igjen blir de sittende i en kvelende tilstand av en evig ventetid. Alltid er det noe der ute som stjeler deres tid. En ulykke, javel. Ute av øye ut av sinn. De lar seg innhylle i sitt behov for kravet om å ta tilbake tiden de føler seg frastjålet.

Ignorerer virkelighetens mørke som utspiller seg, og sprer lammelsene ut i deres tidsstjelende rushtidtilværelse. Skrikende utrykningsbiler har sust forbi for lenge siden. Det hele må da snart komme til en slutt. En slutt for hvem og en slutt på hva? De vet ikke. Forstår ikke. Hører ikke fugleungens umenneskelige smerteskrik. Smerteskrik fra utsiden av et rekkverk.  40 meter over bakken. Ikke et skrik om å få hjelp tilbake på rett side. Men et skrik om å få slippe alt. Slippe verdens brutalitet.

Det er ikke aktuelt. Verden er ikke så ond og mørk som hun kjenner det i sjelen sin. De ikkefråtsende varme menneskene er der for henne. Som et skall beskytter de henne mot menneskenes sensasjonslyst og forventningsfulle grøss. Ekte menneskevenner. Fråtsefrie. Med omsorg og omtanke for den lidelsen som kan gjemme seg i dypet av en sjel. De redder henne over på rett side av gjerdet og livet. De er mennesker som selv setter livet på spill til ære for menneskeverdet. Som er villig til å henge ved siden av den kjempende fugleungen, 40 meter over bakken. Holde omkring. Bekrefter at det der ute skjuler seg unike sjeler som er villig til å kjempe uansett hvor svart og ensomt livet kan synes.

Den tause observatør senser det hele. Ironisk trekker han på smilebåndet av fråtsernes absurde mennesketrekk.

De oppriktige medmenneskene er der heldigvis, blandet med, og som motvekt til de sensasjonslystne. Disse fråtserne som lar seg friste til å nyte den absurde scenen som utspiller seg rett foran øynene på dem, som om det var en film.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Det alvorlige livet og merket med , , . Bokmerk permalenken.

6 svar til Broen

  1. Sanne sier:

    Nok en gang utrolig bra! Din beskrivelse av hendelsen er så korrekt som overhodet mulig! Åssen du gjør det skjønner jeg ikke, men det viser at du får med deg og husker ting og i tillegg har evnen til å få skrevet det. Du skriver med innlevelse, varme og kjærlighet. Det kan man føle hele veien! 🙂 😉

  2. elisabethdl sier:

    Takk! Veldig glad for det du skriver. Og for at du er du!:D

  3. eekageek sier:

    Jeg greier egentlig ikke skrive så mye på dette. Det er for sterkt for meg på mange vis. Men jeg er glad du skrev det, og glad Sanne bekrefter autensiteten i det. Noen ganger trenger man være på innsida, som det føles at man er her. Inne i noe stort og svart og vondt noe.

    Det jeg har lyst å nevne da er tag-skyen du har på høyresida her. KJÆRLIGHET står som den aller største, mest brukte tag’en. Det liker jeg.

  4. molly sier:

    Sterk lesning, men godt!

  5. Embla sier:

    Åh! Sterkt! Så godt at slutten var varm. Du skriver fantastisk! Klem

  6. elisabethdl sier:

    Molly og Embla:

    Takk! Var en vanskelig tekst å skrive. Mye følelser, og et stort behov for å formidle riktig!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s