Et bilde og en evighet

Jeg er gift med verdens fineste fotografmann, en kreativ sjel, lidenskapelig opptatt av fotografiet, med alt det innebærer. Slikt forplikter og setter føringer, også når det kommer til brudebilder. Ergo er nødvendigvis vårt bilde tatt av brudgommen selv. Et bilde som funkler og glitrer i all sin svart-hvite brudebildeprakt. På veggen får det henge rimelig urørt og speile seg i beundrende blikk. Det er noe aldeles magisk ved dette bildet, for meg.  Bildet blir stadig studert og behørig kommentert. Hyggelige og oppriktig imponerte tilbakemeldinger. De siste årene …

Annerledes, kreativt, utradisjonelt.

Etterlengtet bryllupsbilde med selvutløser

Jeg ser bildet hver dag. Er vant med det. Liker det. Finner det, som sagt, nesten litt trolsk. Har hatt de siste fem årene til å la meg begeistre. Det er virkelig et annerledesbilde, for oss. Jo mer jeg kjenner etter, dess mer kjenner jeg at jeg faktisk er virkelig begeistret.

Likte det da det ble tatt også, jeg.  For tolv år siden! Mye av bildets magi, ligger nettopp i at jeg har kjempet for dets eksistensrett!

For den detaljorientere bloggleser begynner det kanskje å demre litt nå, med tanke på hvor jeg egentlig vil med kverningen om mitt eget brudebilde.  Kjapt regnet kan man konkludere med at bildet nødvendigvis ble tatt leeenge før det endte opp på veggen. Ikke er det min skyld, absolutt ikke» Det har seg nemlig slik, at jeg er gift med noe så forunderlig som et petimeter av en mann. Smart, snill, leken, omsorgsfull og distre, men et vanvittig petimeter når det gjelder bildene sine. Og, det er jo hans verk, dette bildet vårt.

Med sin kreative fotografsjel klarte han aldri overlate brudebildet til noen andre. Han hadde de aller største vansker med å forholde seg til de tradisjonelle brudebildene som preget 90- tallet. Han var, er og vil nok aldri bli spesielt tilhenger av bilder med mye støy og stæsj på. Tror ikke det, nei.

Jeg bekymret meg i utgangspunktet ikke så mye over situasjonen. Var fylt av allverdens trygghet, og hodestups betatt. Lykkelig overbevist om at oppgaven kom han til å løse på tilfredsstillende vis. For det måtte bare bli slik, at han tok det selv. Så langt var det i grunnen helt greit. Vi var unge, lovende og forelsket den gangen (og er det selvfølgelig fortsatt, om noen skulle lure!). Bilderesultatet ble, ikke uventet, over all forventning, da det etter mye om og men ble fremkalt, kopiert og gjort tilgjengelig for vurdering….

Bryllupsbilder

Imidlertid var dette i de dager da man benyttet filmruller og gikk i mørkerom. Og det er nettopp med bakgrunn i dette at bryllupsbildeproblematikken virkelig begynte å gjøre seg gjeldende. Bildet ble tatt i et lite studio på hans daværende arbeidsplass. Jeg, brudgom/bryllupsfotograf og to yre brudepiker presset oss inn i et lite fotostudio. Poserte og smilte til kjevene stivnet i påklistrede glis. Brudgommen herjet og ståket med ledninger, lamper og blitser. Han svettet og smilte, mens han med syvmilssteg vekslet mellom å være foran og bak kamera, i den grad det var mulig med syvmilssteg i et lite studio. Det måtte bli selvutløser når han med sitt ungdommelig pågangsmot skulle gjøre dette selv. Stahet i utsprungen fotografprakt. Vi var unge og kontroversielle gifteklare rebeller. Vi visste at oss var oss. Sånn var det. Vi visste. Var og er.

Så var det bildet. Bildet som skulle få henge prydefullt på hvitmalt vegg.

Det ble liksom aldri noe veggbilde. Det var som å trekke tenner hos fotografmannen, som ellers var riktig så ansvarsbevisst. Sakte men sikkert begynte jeg å skjønne at dette var en klassisk parallel til ordtaket: «Skomakerens barn har ikke sko», bare med en liten tvist: «Fotografens kone har ikke bilde …»  Akkurat, sånn var det!

Det var stadig ett eller annet med bildet. Takkekortene håndterte han fint og i ekspressfart. Veggbildet derimot! Forklaringene var mange, og sikkert absolutt sanne: «Næh, litt for lyst…, litt for mørkt…, feil papir…, hm.»

Bryllupsbilder

Med negativene under armen fløy han inn og ut av mørkerommet. Igjen og igjen sto han med rynket bryn, fordypet i mørkerommets verden, og med kritisk fotografblikk. Hjem til den etterhvert aldrende bruden med beskjed om at: «Nei! Den kopien skal ikke på veggen, og ikke den, og ihvertfall ikke den…» Estetikeren nektet å henge opp noe han ikke kunne si seg 100% fornøyd med. Sin egen verste kritiker, rett og slett!

«Nei, nei,» tenkte jeg. Langt om lenge kommer det vel. Jeg utviste en imponerende utholdenhet og tålmodighet. Noe jeg ikke er spesielt viden kjent for, sånn i det daglige.  Egentlig en egen liten prestasjon fra min side.

Uker ble til måneder, som ble til år… 7 år hvis man skal være korrekt. Da var parodien på brudebildesituasjonen begynt å toppe seg for småilter, godt gift jente! Etter noen år klarte nemlig den etterhvert også godt gifte mannlige delen av det meget omtalte bildet å finne fram til den PERFEKTE kopierte kopien. Eureka, og jubelen i taket!

Eller? Nei, så enkelt kunne det selvfølgelig ikke være. Jeg følte meg brått som prinsessen ingen kunne målbinde, men som til slutt måtte anse seg målbundet. Min målbinder var en allerede vunnet fotografprins. Vi sto nå overfor en helt ny og alvorlig fase av brudebildesituasjonen. Også denne svært krevende. Paspartour -og rammefasen. Jaha? Egentlig var jeg på den tiden ikke veldig opptatt av, eller klar over, at det også her var et omfangsrikt og problematisk minefelt å skulle orientere seg i. Her skulle ting være skåret til på ørlille millimeteren, både i forhold til vinkel og  med hensyn til graden på skråskjæringen. Fargetonene i paspartouren måtte stemme i forhold til fargetonen i bildepapiret, i tillegg til at rammen slettes ikke kunne være hverken slik eller sånn. Farge, matthet,tykkelse… Stadig nye faktorer som måtte vurderes og elimineres. Hallo? Jeg er jente, mitt kjønn som er beryktet for slike fakter og takter! Jeg vurderte nesten å gi opp kampen om bildet… og rammen… og pasparHVAFORNOE?touren!

Nok en gang fikk tiden bein å gå på. Bildet ble liggende. Samlet støv både vinter og vår, sammen med en haug forkastede og nedvurderte varianter av det nøyaktig samme portrett.  Men, så var det en vakker sommerdag at fotografprinsen, om ikke med høye hopp og hælklask, kom inn døren med klar beskjed: » Det er klart, det er ferdig!»  Og hvor jeg lett ironisk tenkte: «Oi! Oi! Oi! Imponert…»

Det var vel egentlig ikke et øyeblikk for tidlig. Fantastisk. Fint. Men, med til historiens tilsynelatende grand finale hører det også med en aldri så liten situasjonsbestemmende historie. Et utropstegn av en dag, hvor håret strittet litt ekstra illevarslende, og ble ledsaget av en tilsvarende illevarslende advarsel til min elskede fotografmann: «Hvis ikke dette bildet nå blir gjort fikset og ferdig helt straks og, aller helst helst i går… JA! Da pakker jeg ikke kofferten, men…håhå..da henger jeg bildet på veggen som det er, uten ramme eller paspatour …men med tegnestifter som gjennomborer det nøye utvalgte fotopapiret! Noe slikt ville nesten være å sammenligne med helligbrøde for mannen i mitt liv. Kanskje burde jeg satt tegnetift mot tegnestift på et tidligere tidspunkt. Nok er nemlig nok, når nok er nok, selv for overbærende fotografpartner som forsøker være tålmodig med selvkritisk, kreativ mann.

Bryllupsbilder

Dette er fotografpartnerproblematikk av ypperste klasse, og ryktene skal ha det til at jeg langt i fra er alene…

Innerst inne velger jeg å se på dette som en aldri så liten kjærlighetserklæring fra mannen i mitt liv! Jovisst måtte jeg vente, både lenge og vel, men for min mann var kun det beste godt nok, og da så!

P.S: Om noen der ute funderer på om vi har mange fotografier på veggene?

We do not! Trust me!

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Skriblerier og merket med , , . Bokmerk permalenken.

13 svar til Et bilde og en evighet

  1. vaskeklut sier:

    hahaha, og jeg trodde JEG var nøye på ting jeg lager! jeg lo høyt flere ganger her 😛 men, velskrevet som alltid, elisabeth! 😀 og, veldig fint bilde, det ble bra til slutt^__^

    • elisabethdl sier:

      Vi kom i mål til slutt, etter mye om og men!:D Synes bildet står seg bra, selv 12 år etter, hi hi!

  2. eekageek sier:

    Fiine fine brudebildet! Ler godt jeg også, selv om jeg har hørt frustrasjonene før. Og jeg husker det knøttlille rommet! Det var supergøy, var det. Selv om jeg ikke har lyst å gifte meg har jeg nesten det bare for at Bjørn Erik skal ta bilder. Det er stas! Nydelig pepret med bilder nedover i bloggposten også, likte vrien med negativene, og albumsia!

    • elisabethdl sier:

      Var en finfin dag!:D Mannen skal få kreditten for negativ -og albumsideidè,…han vet vel kanskje hva han holder på med!:D Var denne posten i lengste laget?

  3. Siw sier:

    He he, trodde bare det var på din side i familien ting tok tid jeg…..
    Koselig at han tar seg tid til å gjøre slike ting ordentlig og spesielt da! =)

    Du skriver så utrolig bra, og spranget mellom følelsene jeg sitter igjen med etterpå er fra smil og latter til alvor og ettertenksomhet!

    • elisabethdl sier:

      Tusen takk, Siw! Må innrømme at jeg blir utrolig glad for en slik tilbakemelding,…og legg merke til at jeg svarer deg raskere enn lynet!:D

      • Siw sier:

        Er imponert over så raskt svar ja! 🙂
        Men så tror jeg du er en av de raskere i familien også.

        Og jeg gleder meg allerede til å lese mer fra deg =)

  4. Bjørn Erik sier:

    Hm. Dolket i ryggen av sine egne… Jeg skal innrømme at jakten på perfeksjonismen kanskje tok litt av, men resultatet ble jo bra. Utover det kan jeg minne om en smalahåve fest med høy fotograf-frekvens hvor alle dere konene dessverre konsulterte hverandre og deretter rottet dere sammen mot oss i jakten på disse bryllupsbildene. Så til mitt forsvar var jeg langt i fra den eneste. Og jeg tror vårt kom opp før det på Voss…

  5. Royen sier:

    Stort lesestoff. Jeg lo så jeg skrek. For en som kjenner Bjørn Erik – og har jobbet med ham flere ganger – var det ikke vanskelig å kjenne seg igjen. Han er proff på de fleste måter, og jeg håper jeg av og til leverer like godt i spaltene som han gjør.

    Men det ser jo uansett ut til at han har funnet en som er bedre til å skrive enn meg 🙂

    • elisabethdl sier:

      Takk for veldig hyggelig tilbakemelding!

      Tror mannen i mitt liv er en smule usikker mht hva som venter ham av tilbakemeldinger i løpet av dagen, hi hi!:D

      Ha en strålende dag!

  6. Tilbaketråkk: Unik barnekunst « Akkurat!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s