De ensomme glemte

Noen tanker om sommeren.

Skoleåret til sin ende. Glade, lette og blussende barn lerkelett flaksende ut slamrende dører. Sitrende, kriblende forventninger om en sommers sjelelige varme og minnepåfyll. Det nære samvær. Et møte mellom store og små, som hånd i hånd skal skrive en barndommens minnebok.

Ikke alle.

Skoleåret har kommet til sin ende, og stille kommer de ut skoledørene. Usynlige skygger som ønsker bli sett. Og ikke. De hamrende hjerter. Bristeferdige tynnslitte små hjerter som også er små mennesker tilstede i vår nærhet. De er skyggene som med lavt blikk forsvinner og blir borte. Glemt.

Små hjerter som skal hjem uten å bli sett.

Kun smerte.

Hvorfor ser vi ikke hjertebarna?

Glemmer skyggene til fordel for det uproblematiske liv.

Lukker øynene slik også barna som har usynliggjort seg gjør, men de i knugende angst for det uforutsigbare livet. Livet med sine voksne som ikke er villig til å skrive noen varmende barndommens minnebok. Voksne som ikke er i stand til dette. De har nok med seg selv. Glemmer sine hjertebarn, som også har krav på at noen brenner varmt og inderlig for at de skal få en sommer med minner verdt å samle på.

Barna. Uten idyllisk rosenrød barndom.

De er der ute. Og de er så mange. Skulle ikke trenge være skygger som stille gjemmer seg vekk i angst for å bli sett. I angst for at noen skal få vite. De er så flinke, flinke til å holde på sine vonde hemmeligheter. Hemmelighetenes knugende tyngde som det er vårt ansvar å lette dem for.

Gjør vi nok? Vi vet de skjuler seg. Gjemmer sine hemmeligheter. Bygger opp murer om seg selv og sin verden. Vi vet dette, og allikevel finner vi dem ikke alltid.

Hva er det vi gjør feil? Siden hjertebarna føler de må bære på sin sorg så aldeles alene?

Skjønner vi ikke?

Ser vi ikke?

Hadde vi vært litt modigere, litt mindre redd for å se, hvor mange kunne vi ikke da hjulpet til en sommer fylt med minneverdige minner?

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Det alvorlige livet og merket med , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til De ensomme glemte

  1. Eirin sier:

    Tror ikke så mange vil se. Man blir ikke solbrun av skygger.

    • elisabethdl sier:

      Ååå, Eirin!

      Det var utrolig sterkt sagt, og dessverre veldig riktig i alt for mange sammenhenger!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s