To tweet, or not to tweet!

Jeg sitter her med maskinen min. Utenfor vinduet gnistrer og skinner solen. Lover en varm og livgivende solbader dag. Jeg er priviligert. Jeg har fri. Jeg kan gjøre hva jeg vil! …og  jeg vil egentlig bare sitte her å pusle og gnikke på bloggen min. Jeg har tid og jeg har lyst. Til å skrive. Skrive om det jeg brenner for, og om annet mer eller mindre uinteressant smått. Jeg er oppslukt. Fascinert. Svarer forvirret og usammenhengende på spede kontaktforsøk fra menneskene mine.   Jeg lar meg fascinere av de sosiale medier.

De siste dagene har nettavisene vært velfylte. Velfylte med skremselens artikler om hvor farlig og skummelt det er å la seg sluke av de sosiale mediene, og jeg tenker at det er nok veldig sant! Man lar seg nemlig lett sluke, med hud og med hår.

Jeg innrømmer det. Jeg sitter på twitter. Jeg holder meg oppdatert på FB. Med et halvt øye registrerer jeg travel twitteraktivitet. Jeg er der jeg også. Poster usikkert mine ikke alltid twittervinnende twittringer. Det er så mange der fra før, som twitrer viktigere og dagsaktuelt. Nesten en egen liten konkurranse. Hvem poster dagens twitterviktighet  først?

Kåring av dagens twittring kunne vært fullt mulig. RTtwitter nr.1… Twittringen som i mange ulike former twitres vellystig gjennom twitterlisten og dagen. Riktig nok ville en slik twittring avhenge av hvem som twittret den. Var det mediamenneskene, politikerne, samfunnskritikerne? For det er grupper der inne, nemlig. Tydelige sosiale grupper som i samkjørt runddans twittrer sine twitterviktige hendelser.

Og så har du meg, da! Jeg følger med. Lærer litt nytt. Kan i korttekst få en oversikt over dagens nyheter. Trenger nesten ikke lese gjennom nettavisene lenger. De største og viktigste nyhetene serveres på sølvtwitter(fat), med link. Men, det stopper ikke her. Det har dessuten åpenbart seg en spennende og givende bloggverden. Jeg registrerer debatten som ruller intenst frem og tilbake mellom rosabloggerne og «gamlingene». Vittig og underholdene, men med islett av verbal tasteslenging. I tillegg kommer de virkelig gode og givende  innlegg med betydelig grad av substans.

Jeg sniker meg inn der også, jeg. Litt nølende legger jeg igjen mine kommentarer blant de mange velformulerte kommentarer. Stemmen føles av og til liten og ubetydelig. Jeg vil jo også synes, høres! Da  tenkar jeg som så: «Best å komme seg hjem til egen blogg, nå.» Skrive om det jeg brenner for, om det jeg mener er viktig. Dette skal være mitt sted, hvor det er jeg som setter dagsorden. Hvor jeg av og til når ut med det også jeg har å si. Så det så!

Nå går jeg ut i solen. Beviser for meg selv at jeg kan la de sosiale medier rulle avgårde uten meg på lasset.

En liten stund ihvertfall…!

Tudlidu!

To tweet or not to tweet

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Tankemylder og merket med , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s