Er vi ansvarlige voksne?

Jeg hadde egentlig bestemt meg for at jeg ikke skulle skrive noen bloggpost om Michael Jackson og minnesermonien. Disse florerer det nå av på nettet. Imildertid klarer jeg ikke fjerne bildene av en 11 år gammel jente som bristeferdig tar avskjed med pappaen sin fra netthinnen. En jentes sorg for all verden å se. En ting er at jeg satt igjen med en følelse av å ha fråtset i noe veldig privat, ved å ha vært tilskuer til dette. En annen ting er at det i løpet av det siste døgnet er nettopp denne scenen som har blitt vist om igjen og om igjen og om igjen. Jeg har rett og slett vært nødt til å holde meg unna nyhetssendingene. Forsidene på verdens papiraviser gjenspeiler det samme. «Endelig» har man både lyd og bilde av barna som så lenge har blitt holdt vekke fra medias lys.

Jeg sitter igjen med et stort spørsmål: Hvorfor? Hva er det som gjør oss til slike mediajunkies? Hvorfor er dette nødvendig? Hva i oss er det som hungrer etter denne type mediadekning? Som medmennesker skulle vi ikke ønske eller ha behov for å fråtse i andres sorg, lidelse eller tragedie, det være seg MJs barn eller andre forøvrig. Jeg er ikke naiv. Kjenner argumentene. Media gir oss det vi vil ha. Er det dette vi vil ha? Hvorfor? Hvorfor ønsker vi å se dette?

Jeg har vært i mang en diskusjon om denne typen temaer. Og, ja! Jeg har skjønt at verden ikke nødvendigvis er den lille idylliske perlen av en verden man skulle ønske den var. Men er det ikke da på tide å sette foten ned? Spesielt når det kommer til barn? De skal ikke behøve bli utsatt for dette vanvittige mediakjøret eller hysteriet som følger i kjølvannet av en popkonges bortgang. Ja! Disse tre er født inn i en tilværelse annerledes den jevne mannen i gata. Og så? Er de dermed helt uten rett på privatlivets fred og beskyttelse?

Jeg klarer ikke tenke annet enn at dette er symptomatisk for de generelle holdningene mange av oss innehar. Vi er flinke til å mene, tenke og kommentere. Ta standpunkt. Men hvor mange av oss gjør egentlig noe konkret i de sakene vi lar oss engasjere av? Disse barna fra gårdsdagens minnesermoni føles på en måte som et uttrykk for hvor lett vi har for å mene mye om hvordan barn skal skjermes og beskyttes, men uten at vi alltid våger gjøre så mye. Som barn av «selveste» popkongen blir de fritt villt, og vi kan tillate oss å «nyte.»

Tankene mine om dette dreier seg egentlig ikke spesielt om berømtheters barn. De dreier seg mer om det ansvaret vi som voksne har. Mange av oss har i det daglige nærkontak med barn. Men det er så skremmende lett å fraskrive seg et ansvar for de små som befinner seg i den fjerne pereferien. Vi kjenner dem ikke, og trenger ikke engasjere oss på deres vegne. Hva med nabojenta som ser på deg med store sorgtunge øyne, eller den illsinte tenåringen som tramper gjennom verden i et voldsomt indre opprør over et samfunn som ikke ser eller forstår? Hva med alle de barna som av ulike grunner blir utsatt for opplevelser og handlinger de selv ikke har valgt, eller har forutsetning for å vite konsekvensene av? Av og til velger vi bort og lukker øynene for det ansvaret vi har.

Det jeg altså lurer på er: Hva gjør jeg, egentlig? Hva gjør du, mer enn å snakke og mene om hvordan ting og tang skal og burde være? Er vi for redd til å gripe inn der vi ser vi bør gripe inn, eller er det rett og slett likegyldighet? Vi må våge bry oss!

Takk og lov for at det heldigvis finnes en del der ute som gjør en kjempeinnsats, og som kjemper barnas sak, også når det gjelder barn uten et nettverk som er i stand til å ivareta deres rettigheter på tilfredsstillende måte! Barn som blir psykisk og fysisk misbrukt, barn av foreldre med rusproblematikk, barn som blir mobbet, barn som føler seg gjemt og glemt og som ikke våger innlemme mennesker i sine hemmeligheter. Redd Barnas kampanje «Vennligst forstyrr!» treffer rett i hjertet, og viser på enkelt vis barns sorg og smerte når de ikke blir sett og hørt. Det er vårt ansvar som voksne, autoriteter og medmennesker å si med vekt på hver stavelse: «Vennligst forstyrr!»

Kanskje blir dette subjektivt og følelsesladet. Kanskje ikke. Kanskje tenker jeg i etterpåklokskapens lys at jeg burde ha latt være skrive ned hva jeg tenker om dette. Jeg er gift med en mediamann, så jeg vet at temperaturen i diskusjoner som omhandler mediadekning av ulike saker kan bli ganske høy. Men som sagt: For meg koker det litt ned til: Er vi genuint ansvarlige voksne for hvem som helst sine barn, eller er vi det kun når det passer seg slik? Noen tanker der ute?

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Det alvorlige livet og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

4 svar til Er vi ansvarlige voksne?

  1. Morten sier:

    Jeg er helt enig med deg. Jeg reagerte da de viste det under minnesermonien, eller at de lot datteren ta til mikrofonen. Men at VG med mange andre fråtser i dette i dag er bare ekkelt og tragisk.

    Når det gjelder det videre perspektivet du beskriver så mener jeg at vi som samfunn har et stykke å gå før vi også viser ansvarlighet overfor våre barn. I dag har jeg lest om nybakte foreldre som legger spedbarn i baksete, fyrer opp en sigarett og kjører avgårde. Slike eksempler er det altfor mange av.

    Den voksende og dominerende individualismen kan nok ta skylden for ansvarsfraskrivelse og omsorgsvikt. Det finnes allikevel mange gode eksempler også på ansvarlige foreldre og voksenpersoner. Men det er et grunnleggende og viktig spørsmål du stiller.

  2. elisabethdl sier:

    Heldigvis finnes det ansvarlige voksne som klarer se utenfor sin egen trygge stuedør. Men, individualismen som har blitt et så viktig innslag i dagens samfunn setter føringer som vi nok etterhvert må ta innover oss! Vi burde alle våge/ ønske involvere oss en gang for mye enn en gang for lite. Det krever, men nettopp relasjoner er jo del av det å være menneske. Våger vi leve oss litt inn i hvordan våre medmennesker har det, så hadde vi kanskje vært flinkere til å gripe inn når det er behov for det. Behovet er jo der. Utvilsomt.

    Takk for at du tittet innom, og for viktige tanker!

  3. eekageek sier:

    Det kan vel vanskelig sies bedre enn dette, i grunn. Jeg så ikke seremonien, men grøsser av det du skriver. Det er horribelt at man ikke kan la barna være i fred. Og det er så viktig, som du sier, å tenke på alle barn, ikke bare de i rampelyset – selv om barn i rampelys helt klart ofte er en grufull ting i seg selv.

    • elisabethdl sier:

      Det er skummelt at vi tillater oss å lukke øynene for det som skjer i vår nære sfære, og det er skummelt at vi med vid åpne øyne tillater oss å «nyte» hendelser i den perifere sfæren fordi vi mener det ikke har noe med oss personlig å gjøre! Ansvarsfraskrivelse!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s