Sammensatt musikkpersonlighet

Jeg er oppvokst med klassisk musikk. Med en far som er utdannet pianist, var det en helt naturlig og automatisert opplevelse å bli bysset i søvn av ulike klassiske underverk. Jeg ønsket meg alltid Beethovens «Für Elise», mens min lillesøster var mer tilhenger av «Måneskinnssonaten». Jeg forsto nok ikke helt hvor dyktig papsen var, eller hvor fantastisk klassisk musikk var den gangen da. For meg var musikken hans en del av hverdagens repetitive innslag, litt som at man spiste sin frokost hver dag.  Ja, jeg kan godt innrømme at det var som perler for svin! I dag ser jeg imidlertid hvilken gave det var å få vokse opp tett på komponister som Bach, Beethoven, Händel  og øvrige storheter.

Det er lite tvil om at jeg er en real prøvelse når det kommer til sosiale sammenkomster. Jeg elsker nemlig musikk, og entrer jeg et hjem med godt musikkutvalg, tar det ikke lang tid før jeg forsøker ta styringen. I mitt eget hjem har jeg selvfølgelig allerede full kontroll. Jeg nyter musikk med alle sanser. Kjenner det rykker i beina, selv om jeg ikke finnes snev av koordinert på dansefronten. Stadig er musikken høylydt tilstede i stua akkompagnert av mine mindre vellykkede sanganfall, og selvfølgelig er iPoden behørig utrustet med favorittmusikken når jeg tutler ut døren.

I mitt eget bryllup nektet jeg lære meg noen form for vals eller lignende. Noe slikt fortonet seg som et håpløshetens prosjekt. I glidende alternativdans seilte jeg og husbonden rundt på dansegulvet til tonene fra Kjærlighetsvisa (selvfølgelig formidlet av papsen ved pianoet). Var nok både en og annen famileslektning som stilte spørsmålstegn ved denne formen for ureglementær bryllupsdans.

Slik må det nødvendigvis bli når man har trålet sine ungdomsår på Studentersamfunnet i Trondheim. Der poget vi rundt i bodegaen som om det gjaldt livet. Ikke mye vettug dansing der i gården, nei. Dreide seg mest om høye hopp og viltre sprang. Som trønderjente har utvilsomt norsk rock fått sette sitt preg på musikksmaken. Raga, Dum Dum og Jokke… Et utall av konserter ble fortært og forkjælt på tidlig 90-tall. Det var stort, det var fengende og det var livet. Antallet kalorier forbrent kan ikke ha vært rent lite! Slitte dongeribukser, bandtrøyer og høy panneluggføring var obligatorisk antrekk.
jokke3

Jeg trodde vel kanskje at jeg skulle vokse av meg musikkengasjementet mitt, men nope! Jeg elsker Depeche Mode med hud og med hår. Violater-albumet sender vibrasjoner som treffer rett i hjertet. Skinnsekken fra tidligere år var tilskrevet av x-antall sangtekster og finurlige krusseduller til ære for favorittbandet. De topper fortsatt listen, tett fulgt av Bowie, Nirvana, …osv osv.

Som du skjønner, så er det ikke snakk om å ha en snevert spisset musikksmak. Nei, den er mangfoldig og rik som livet selv. Jeg holder allikevel en liten knapp på de store kjempene fra det glade 80- og 90-tallet. Konsertene er ektefølte konsertopplevelser som resultat av vokalister som sender frysninger nedetter ryggen. Bowies konsert i Bergen i 2004, sukk hjerte men brist ikke, jeg holdt på å få dånedimpen. Følte meg som en hemningsløs groupie. Snål følelse  når man står på første rad og ser denne lille store mannen entre scenen, og man rett og slett tror man skal svime av. Man er jo liksom ikke 15 lenger. 😀

bowie_pinup

Depeche Mode-konserter. Uten ord! Det er et scenetekke og et sceneshow som hensetter meg til en tilstand utenfor meg selv. Sorgen var derfor stor da konserten, som skulle ha funnet sted i Bergen 2.juli i år, ble utsatt til etter nyttår. Men! Det blir, det blir. Hurra!

Jeg har nok måttet innrømme at DM og Bowies konserter har holdt en standard tett inn på barnefødsler… *knis* Alle er de følelsesmessige høydepunkt i min tilværelse.

I fjor sommer tok jeg med meg eldstemann på Maidenkonsert i Trondheim. Til sønnens fortvilelse foregikk dette på Lerkendal stadion, men dette var fort glemt for storøyd og entusiastisk Brann-tilhenger idet bandet entret scenen. Jeg har skapt et ekte lite musikkmonster som lar musikken drønne fra tenåringsrommet. Han har en betydelig snevrere og hardere musikksmak enn sin mor, men jeg velger la ham styre musikksmaken selv. Forsøker heller forklare ham at når mor og søster vræler hjertelig hemningsløst til ABBA i bilen, og han mest av alt har lyst til å rive seg i håret i akk og ve, så kan jo jeg kreve at han skrur ned sin musikken når den drønner fra hans lille hule. Som den gode pedagogen jeg er…

Her hos oss må vi alle vise musikktoleranse. Ihvertfall til en viss grad. Er ikke helt på bølgelengde med dansebandmusikk selv, men tenker at dette får være hver sin lyst. Smaken er som kjent delt.

Mang en diskusjon har jeg vært i med ulike venner, med hensynt til Marilyn Manson. Språkbruken i tekstene kan man i aller høyeste grad velge om man tar anstøt av, og det er helt ok. Det er slett ingen snill og mild stryke-med-hårene språkbruk. Samtidig er jeg av den oppfatning at han framviser et fascinerende ironisk samfunnsengasjement som går mange hus forbi til fordel for sært utseende og vill ordbruk.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om musikken i mitt hjerte. Kunne sagt: «Ingen nevnt, ingen glemt», men velger likevel noen. Som forhenværende grunge/rockejente fra Trondheim…

P.S: Hvis noen lurer: JA! Jeg er dødelig misunnelig på alle de som var på gårsdagens  Madonna-konsert, og alle de som skal på morgendagens! 😀

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Skriblerier og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

4 svar til Sammensatt musikkpersonlighet

  1. eekageek sier:

    Vil påpeke at det er starten på Måneskinnssonaten (Adagio sustenento forteller wikipedia meg) som er min favoritt da. Dette er Presto agiato. Såå vet vi det. 😛

    Men over på selve posten da! Fantastisk lidenskapelig skrevet, og man liker sånt! Sitter og humrer for meg selv av høy panneluggføring og Branngutten som kvia seg for Lerkendal og alt i mellom. Hih. Sjarmerende rett og slett. Og livet skal være krydret med god musikk.

    Akkurat nå var soundtracket til posten din denne satt på repeat hos meg:

    – et stykke klassisk musikk som fikk meg til å briste i gråt første gang jeg hørte det. Og det er sånn det skal være.

  2. vaskeklut sier:

    Åh, jeg klarer ikke glemme den gangen jeg sto i en helt enorm folkemengde på Roskilde Festival og fikk se Black Sabbath spille. Aldri har lykkerusen vært så heftig! Jeg har aldri vært så sår i halsen av sang som etter den konserten. Og jeg har vært på mange.. 😛 Det er fantastisk å kunne få den lykkerusen av å se favorittbandet/artisten stå på scenen og rope ut hvor fantastisk du er som vil komme og se på at bandet/artisten tråler rundt på scenen og synger på gamle sanger. Det er kjærlighet det!

    • elisabethdl sier:

      Eekageek og Vaskeklut:
      Jaaa!:D God musikk berører nervetråder lidenskapelig! Ingenting er som en konsertopplevelser som treffer rett hjem!…og man skal være litt sår i halsen etterpå! *knis*

  3. Tilbaketråkk: Brainkiller! « Akkurat!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s