Det finnes så mange drømmer

Mandag. September. Truende, regntunge skyer velter fram og tilbake over hustakene som står som beskyttende paraplyer over regntrøtte mennesker. Det finnes ikke antydning til solgløtt, hverken på den ene eller andre måten. Mor og datter sitter tett ved kjøkkenbordet. En bolledeig står og eser med voldsomhet på kjøkkenbenken. Regnet pisker høylytt og manende mot vindusrutene mens bjørkeblader virvler rastløst rundt i luften. Snikende tankestrømmer legger seg om dem med kvelende grep.

Med haken støttet mot håndflaten, og blikket rettet ut av vinduet, stirrer datteren tomt. Et blikk som treffer høsten, men uten at det blir tatt opp som en nevneverdig eller interessant opplysning av hjernen. Unødvendig informasjon som ikke trenger videreformidles til moren.
Moren stirrer like tomt. De har i grunnen lite å si hverandre. Ikke det at de ikke kan snakke sammen. Det kan de. De snakker da også mye. De snakker så mye at det tidvis skaper febertilstander i kroppen. Enige er de også. Enige om at dette ikke kan fortsette. Denne tilstanden de alle lever i akkuart nå, eller som de egentlig har levd i de siste årene. Unntakstilstand liker datteren å kalle det, hvis man først skal kalle det for noe. Sannheten er imidlertid at det finnes ikke noe dekkende ord.

Nok en telefon har kommet. Nok en gang har skuldrene krøpet opp under ørene, og stresset har fått strømme fritt gjennom alle kroppens krinkler og kroker. Morens iherdige røyking. Nervøs tapping med hælen. Opp og ned, opp og ned, igjen og igjen. Nitidig gransking av negler tar over for monotont vindusblikk. Fortsatt er det intet ved kjøkkenet eller den andre som fanger blikket hos noen av dem. Det innadvendte blikket hos dem begge gir ikke rom for annet enn fokus på de indre tanker og følelser. De vet at de om et øyeblikk må begynne å handle. Men fortsatt er det det indre følelseslivet og instinktene som får styre. Behovet for å gjemme seg. Flykte. Komme seg unna alt det vonde. Alt det vonde som aldri tar slutt. Smerten de må leve med dag etter dag uten at det er noen åpning for pusterom. Av og til koster det så enormt å sparke seg selv i gang. Komme seg på beina. Begynne å fokusere og reager på det som skjer rundt en. Gjøre det en vet en må gjøre. Ta ansvar. Holde seg sterk og oppegående. Aldri tid til hvile. For det er det ikke. Slik er det bare.

Men, i akkurat det øyeblikket signalet er gitt…
I dette ørlille ubetydelige nuet etter at signalet er gitt, akkurat der og da kan man leve et indre liv. Det er ikke et godt indre liv, men det er nettopp da man helt alene med seg selv og sitt eget sett av tanker og følelser. Den yngste vet det er underlig. Men slik er det. Hun må ha dette øyeblikket i tomhet med seg selv, før hun kan begynne å handle.

Det er i dette intethetens tidløse øyeblikk at mor og datter sitter fastfrosset til hver sin stol. De er som hentet ut av et tragediens teaterstykke. Sittende på hver sin høyryggede stol, i dette velkjente trygge kjøkkenrommet, vet de at dette bare er en av flere scener, og at dette er det sjebnesvangre øyeblikket før sceneskifte.

Nedtynget av virkelighetens sceneskrekk retter mor og datter seg opp og ser begge på telefonen som ligger som en glødende varsellampe mellom dem. De ser på hverandre som om de skulle være vekket av en forbudt selvvalgt søvn. Begge føler seg nakne og sårbare med et akutt behov for å tømme hodene for vonde tanker. Det skal gjøres plass for de rasjonelle handlingsgivende tankene. Tanker som ikke lurer en med ned i en avgrunn av håpløshet som man slett ikke har tid til.

Tenk å kunne krype inn i en krok hvor ingen lyder når frem. Tenk å kunne lukke verden ute, lenge.
Tanketomhet. Akkurat nå er det ikke noe annet enn uoppnåelig. En drøm man på sett og vis egentlig ikke ønsker skal bli virkelighet heller. Det er en helt annen drøm som er drømmen man hadde ønsket virkelig. Den drømmen handler om alt annet enn å få trekke seg unna og å få slippe, selv om det kunne vært lett å ønsket seg nettopp det. Det ville bare være å skyve det vonde foran seg. Utsette det uunngåelige.

Moren tar en senete hånd og koster usynlige smuler av løperen som ligger strømlinjeformet på spisebordet, før hun retter ubevisst på en fruktskål som allerede står nøyaktig der den skal.
-Kaotisk indre skaper strukturert og pertentlig ytre, tenker den yngste, som også er i ferd med å samle seg. Hvor den tanken kommer fra? Hun kjenner vel helst moren på seg selv. Dette behovet for sirlig orden i alle ting. Behovet for å kontrollere det som kontrolleres kan. Pedantisk- nevrotisk orden. Vet det- og har hørt det. Dette forunderlige behovet for orden straks marerittet setter inn et av sine rykk.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Det alvorlige livet og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

4 svar til Det finnes så mange drømmer

  1. Neglecta sier:

    Tusen takk for at du deler av Det alvorlige livet, Elisabeth. Tror absolutt mange kjenner seg igjen i det siste du skriver om at et kaotisk indre skaper strukturert og pertentlig ytre. Kanskje er det rett og slett en overlevelses-/oppholdelsemekanisme? Føle at i hvert fall NOE er på plass.

  2. ohlalacestlavie sier:

    Veldig godt skrevet, jeg föler jeg sitter ved spisebordet jeg ogsaa… Fortsett aa beskrive vanskelige tema paa denne maaten, det kan kanskje gjöre at det blir lettere for leserne aa snakke om tabuer ogsaa..

  3. elisabethdl sier:

    Neglecta og ohlalacestlavie:
    Takk for reflekterte kommentarer. Mener det er et behov for at man våger snakke/skrive om tanker og følelser man gjør seg i de perioder av livet som ikke alltid er av de enkleste. Livet er mangfoldig.

    Det har tatt meg lang tid å kunne sette ord på hvordan tilværelsen var, som nær ei som hadde det vond.
    Dagen er heldigvis lyser nå! 😀

  4. eekageek sier:

    Vanskelig, trist tekst. Jeg får ikke til å kommentere så fornuftig på den, men vi har jo snakka litt om den før, så. Liker fremdeles fokuset på detaljene, for når tingene er som verst så er det gjerne det som skjer. Og så er hustakparaplyene favorittsimilen min!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s