Labyrintnetter

Framoverbøyd. Hun ser ut vinduet mens det kiler stillferdig i tankene. Tenker på dager slik de kan bli om hun våger forfølge stemmen som sier at noe der ute venter. Hun sanser måkestup og sommerfuglers virvlende dans. Ser måkenes grasiøse stup mot vann.

Hvor ble hun av? Hvor tok hun vegen, og vil hun noen gang finne seg selv igjen slik hun en gang var? Hun gjør seg lydløs for omverdenen. Hudløsheten kan hun fra før, så hun finner en stille kappe som omkranser det lille hun har igjen av seg selv. Kappen hindrer henne fra å forsvinne fullstendig for seg selv. Når nettene kommer er det som om store tomme rom ivrer etter å kreve henne helt. Hun vil finne fram til den hun en gang var, men krymper. Labyrintnetter, kaller hun flukten fra de tomme rom.

Mørklagt om dagen og mørklagt om natten. Er det slik det er, det å være? Hvis dette var det som skulle være det gode ved livet, så vet hun slettes ikke om hun vil. Delta på eget initiativ er hun ikke sikker på om hun kan. Å delta på egne eller andres premisser spiller ikke alltid all verdens rolle, når tankene sier at det å følge de mørke strømmene gjør samme nytten. Livet spiller uansett ut kortene hennes slik eller sånn. Varsomt blir hun sin egen alarmerende varsellampe når tankene blir uttalt. Hun svikter i seg selv. Blir myk og liten. Å holde på stillheten gir ikke ro. Tankekampenes forskjellighet gjør henne ute av stand til å verge seg.

Hun ser en skygge gli forbi. Kjenner snikende usikkerhet bre seg utover innadvendtheten. Noe rører ved henne. Ser. Hun lukker øynene. Stenger ute dette noe som alltid henger ved henne. Skyggens nærvær er av en sort hun ikke vil vedkjenne seg. Hun begynner telle. Telle telle, teller uten pust. Det er noe der som forsøker overtale henne. Hun teller, bygger opp veggene sine. Angriper tallenes monotone rytme. Ramler innover. Veggene kommer mot henne, og hun kjenner gulvet som utrygg grunn. Hun kryper sammen rundt seg selv. Skyggen forsvinner.

Ute er sommeren måkenes stup mot vann.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Det alvorlige livet og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

4 svar til Labyrintnetter

  1. eekageek sier:

    Kontrasten mellom måkestupene og sommeren, og den generelle mørke, dystre, svimle følelsen ellers er utrolig effektiv. Det blir nesten litt makabert, når det er så markant. Liker det godt.

  2. Maria sier:

    Dette var vakkert skrevet.Vakkert og uendelig sårt.Så mange nydelige formuleringer.Jeg kjenner meg godt igjen,jeg.I det hudløse,i skyggene.Så fint at du har skrevet dette!Jeg tror at noe annet venter, noe som forhåpentligvis er annerledes. Må håpe det,men av og til er håpet flyktig.Andre ganger sterkt.Det er kanskje slik håp er?

    • elisabethdl sier:

      Velkommen til meg, Maria!

      Takk for at du deler av de nydelige tankene dine. Håpet er forunderlig, flyktig og nærværende på samme tid!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s