Øyeblikket

Jeg går alene gjennom rommene
ser barndommens minner
tapetsert fast til veggene

lar hånden stryke langs møblene
gjenskaper følelsene
som fylte barndommen

det er som en øyeblikksreise
gjennom musikkhistorien
en kavalkade over
tårene og latterens høydepunkter

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Tankemylder og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

4 svar til Øyeblikket

  1. c'est la vie! sier:

    Nydelig, og vakkert, og alle andre fine superlativer!

  2. eekageek sier:

    Første strofe er fin. Kanskje kan den stå alene? Slutten syns jeg er litt pompøs, men jeg greier ikke helt sette fingeren på hvorfor. Kanskje pompøs er feil ord… Det er ikke så sublimt, egentlig. Litt prosaisk. Nå begynner jeg egentlig bare å pøse på med masse ord uten å egentlig gjøre meg mer forstått føler jeg. Heh.

  3. Elisabeth sier:

    Takk for kommentar, skal tenke litt på hvordan jeg kan angripe den pompøse biten! ;D

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s