Uvær

ordene strømmer som urolige vinder,
og til lyden av vindkastene
inntar frakkene plassene sine langs benkene

hun ligger som fingre under jorden,
griper etter røttene over seg,
kjenner dem ryke i sammenføyningene
straks hun ser dagslys

hun hører den,
vuggingen langs rekkene,
knirkingen fra frakkene,
men når regnet begynner øse ned,
over dem, over henne,
overdøves alt,
blir til elver
som avslører lukten av råtten mose

frakkene holder stand,
kryper som snegler langs bakken

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Skriblerier og merket med , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s