Brønndyp

I sengen ved siden av meg ligger kjærligheten
som et mykt rede,
får meg til å ramle,
falle mange meter og ned i brønnen,
lik en forvirret Alice i Eventyrland.

Jeg virvler til lyden av ord.
De får meg til å registrere alt på min vei.
En spissmus på hyllen, men katten er vekke.

Mursteinsbrønnen er til å ta på, føle, høre,
akkurat som var den en labyrint, et hemmelig språk.
I timevis kjenner jeg mursteinslabyrintens nærvær,
kjenner hvordan den finner meg,
åpner seg og viser vei inn til uoppdagede rom.

Når jeg klatrer opp igjen,
griper jeg tak i villvinen som kveiler seg til toppen,
men bare tanken på kveiler slipper løs slanger
som bukter og bender på kroppene sine.
De ligger på kanten av brønnen,
velter seg ned over meg,
slik at jeg aldri mer kan føle
mursteinsbekledde brønner.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Tankemylder og merket med , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

6 svar til Brønndyp

  1. Jippi! Du har ikke mistet ordene dine. Takk for vakker og sterk lesning 😀

  2. Elisabeth sier:

    Herlig! Helt herlig 🙂

  3. Spanande lesnad! Eg sit ofte og tek bloggrunden min ganske seint, så ikkje alltid eg er open for det mest metaforiske på desse tidspunkta, men likte dette:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s