Skal vi danse?

Akkurat!

Jeg trenger en danselærer,
en som tar tak i ordene,
svinger dem, løfter og kjefter,
gjerne på omsorgsfullt vis, men helt klart bestemt
og med tydelig autoritet.

For; ordene strever med trinnene sine,
har blitt slurvete snubleføtter
uten fokus og meningsfylt retning.

De skaper seg tussete,
fniser og subber.
De legger seg langflate langs parketten,
mens de produserer ablegøyer
helt uten koreografi.

Ja, ordene trenger definitivt en danselærer,
en som svinger pisken,
tvinger, maner og dytter litt,
en som får dem til å gjenfinne
sin riktige tyngde over tærne.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

8 svar til Skal vi danse?

  1. Maryathome sier:

    Både jeg og ordene mine trenger en danselærer. Jeg føler jeg sitter fast mellom to trinn. Da får jeg denne følelsen; av å sitte i en skrustikke samtidig som jeg tvinges til å fortsette. Det er frustrerende! For jeg ønsker jo alltid å skape mening, og det er som om mening blir borte når ordene sitter fast mellom to trinn jeg ikke kan dansetrinnene til.
    Godt skrevet!

    • Tusen takk for kommentar!

      Rart dette, hvordan ordene i perioder sitter fast mellom to trinn, for det er som du sier: Man vil jo skape mening!

      Likte forøvrig veldig godt skrustikke – bildet ditt, beskriver skrivesituasjonen slik den ofte er. Veldig gjenkjennelig denne følelsen av at man tvinges videre, men uten at ordene egentlig er helt med.

      Fin dag til deg! 😀

  2. Røsslyng sier:

    Jepp, eg også kjenner meg att i dette. Du skildrar godt kjensla av skrivesperre og frustrasjonen ein kjenner når ein jobbar med skrivearbeid åleine. Godt med respons:) Men altså, dette funka jo godt! Så kanskje du er på rett veg no? Ha ein fin kveld:)

    • Takk for kommentar og at du deler av tankene dine.

      Ja, jeg tror helt klart at man trenger respons på det man gjør, dyttes litt videre når man tenker at man har rotet til ordene! 😀 For meg har dette ofte innebåret at jeg har vært i tett dialog med eekageek under her. Hun har et svært godt og kritisk blikk når det kommer tekst. Videre bruker jeg slik stille perioder til å lese dikt på dikt på dikt av andre forfatter, forsøker utfordre meg selv mht tanker, idéer og teknikker!;)

      Samtidig innebærer vel skrivearbeidet nettopp dette; at man som regel jobber helt på egenhånd, og må våge stole på seg selv, føle seg trygg på at man kan tøye grenser, la ordene være ute av kurs. Ihvertfall er det dette jeg prøver si til meg selv når skrivesperren slår seg til ro for lengre perioder… 😀

  3. eekageek sier:

    Ordene mine trengte også danselærer; de har nektet å svinge seg skikkelig på månedsvis. Men så i går skrev jeg side opp og side ned. Danselærertips: prøv å skriv i faste former. Jeg har forelsket meg i sestina-formen (det heter tydeligvis ikke sestina på norsk, men jeg greier neimen ikke finne ut hva det heter heller). Det er vanskelig (det første forsøket mitt gikk rett i dass). Det er GØY. Jeg prøvde meg også på en villanelle, men jeg er så sykt dårlig på å rime, at det hele ble litt patetisk. Man kan ikke rime hjem-igjen-men-venn-sen-hvem og tro at man skal komme unna med det…

    Her er en link til sestinaen: http://en.wikipedia.org/wiki/Sestina Det ser vanskeligere ut enn det egentlig er, altså.
    Kanskje vil du få til villanelle: http://en.wikipedia.org/wiki/Villanelle Du er i alle fall flink på å fine gode rim, det vet jeg.

    Forøvrig syns jeg det var et sjarmerende lite metadikt. Jeg likte at du brukte dansing som motiv.

    • Takk for gode råd og tips. Skrivesperreperioden har virkelig vært langdryg, vanskelig å utfordre… 😉

      Skal definitivt lese meg opp på disse teknikkene. Jeg kjenner at behovet for litt input er stort, så er veldig glad for disse danselærertipsene!

      Gleder meg! 😀

      Nå skal jeg sprinte inn på bloggen din en tur, ser du har lagt ut en ny tekst! 😀

  4. Susanne sier:

    En god danselærer for meg er skriveboka av Merete Morken Andersen. Jeg er ikke ferdig med den, men den er en følgesvenn og jeg prøver så ofte jeg kan å gjøre øvelser.

    Skriving er en dannelsereise og kan både være givende og frustrerende. Men kjære så deilig når vi finner rytme og takt. 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s