Sestina

Jeg har latt meg påvirke, påvirke til å skrive en sestina. Det hører også med til historien at dette har vært en særdeles underholdende prosess, rett og slett en helt annerledes teksttilnærming enn det jeg har vært vant til.

Mitt aller første sestinadikt har altså sin bakgrunn i det faktum at den fine, og svært litterære, søstera mi den siste tiden har følt på skrivesperrens makt, og dermed sett det som helt nødvendig med noen nye utfordringer i arbeidet med skjønnlitterære tekster.

Kravet om selvpålagte utfordringer resulterte i at hun bestemt, og med stor overbevisning, dykket ned i en velfylt bokkasse og kom opp igjen fra dypet med The Ode Less Travelled av Stephen Fry, intet mindre. Boken gjorde susen, og mer om den saken kan du lese i den svært inspirerende bloggposten hennes om temaet.

Det bør understrekes at mine forkunnskaper om sestinaen har vært ikke – eksisterende, men jeg har altså latt meg smitte av min søsters verbale lovprisning av denne formen, og ikke minst hennes nydelige sestinadikt. En annen som også har latt seg inspirere til å skrive en vakker sestina, er bloggeren Be and be hold.

Så; med utgangspunkt i min søsters engasjerte bloggpost måtte jeg bare ta formen fatt, selv om det av og til kanskje er slik, at sagt er bedre enn gjort, når en går i gang med å skrive sitt aller første sestinadikt. 😀

Jeg serverer dere herved, etter et godt stykke betenkningstid, et dikt fylt med luftige vendinger og dryppende klisjéer. Den som intet våger, intet vinner…

Stjerneløse netter

Dagene begynte som melodiøse sanger
og varsomt la hun dem etter hverandre som deler av et spill.
Men dagene vendte seg mot henne og ble en farlig lek
hvor skyggene fylte henne med lydløs sorg.
Med øyne som stjerneløse netter ventet hun bare på at solen skulle gå ned,
slik at hun kunne trekke dynen trygt over tankene.

På hjørnet av natten møtte hun trollmannen som grep tak i tankene,
forvandlet dem til løfterike bilder og fargerike sanger,
førte henne over havet i luftige svev, slik at hun igjen kunne kikke ned,
se at hun selv hadde muligheten til å bli dommer i eget spill.
Svevende slik over de bortvendte dagene fant hun stemme til egen sorg,
en stemme som åpnet for fornyet latter og skyggefri lek.

Lik en måke lot hun seg virvle av gårde blant skyer i vilter lek,
lot dem svinge sine pensler, gi farge til tankene.
For hvert penselstrøk ble det mindre og mindre igjen av skyggenes sorg,
og hun lot havets løsslupne sanger
bli bruksanvisningen for et helt nytt spill,
et kart slik at hun trygt kunne finne veien ned.

Med stø kurs slo hun seg ned,
fant en plass på bakken som egnet seg for en helt ny og løfterik lek,
et annerledes spill.
Hun våget utfordre de skjøre, nymalte tankene
og til lyden av havets sanger
kunne hun slippe fri skyggene og all oppdemmet sorg.

Frigjort fra bortvendte dager preget av sorg
kunne hun se at også andre våget slå seg ned,
våget bli del av fellesskapets muntre sanger.
Sammen utgjorde de brikkene i en lek
hvor alle fritt kunne lufte tankene,
hvor alle var deltakere i et lykkeligere spill.

Som muntre barn delte de gleden over et redefinert spill,
barn som ikke trengte føle på en sorg
som ellers ville krevd tankene
slik at de aldri ville kunne finne hverandre og slå seg ned,
blitt likeverdige i en lek
som fylte dem alle med melodiøse sanger.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i zumzummerum og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

6 svar til Sestina

  1. eekageek sier:

    Herlig!! Syns dette er en flott og fargerik sestina. Jeg liker så godt at du veksler mellom det vonde og dystre, og det lekne og lette. Særlig syns jeg de tre første strofene er riktig vakre, og sluttordene du har valgt flyter så fint, så fint.

    Hurra for sestinaer, sier jeg bare 😀

  2. Så flink du er!! Spanande bilete, og kjekt med positiv slutt, dette likte eg:))

  3. Nydelig! Gleder meg til neste sestina 😉

  4. Maryathome sier:

    Ja, var det ikke gøy?
    Takk for link til bloggen!
    Likte særlig godt disse setningene i sestinaen din;
    «Hun våget utfordre de skjøre, nymalte tankene
    og til lyden av havets sanger
    kunne hun slippe fri skyggene og all oppdemmet sorg.»
    Synes det er veldig vakkert skrevet!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s