Løvfall

Med hendene foldet i fanget
ser du på meg
Ansiktet ditt
er barken på treet utenfor
og jeg kjenner

høsten

er malt i farger,
langstrakte penselstrøk
som får himmelen til å vibrere

Vi setter oss ned på benken,
ved grensen til skogen

med hendene mine
om ansiktet ditt
forteller du historier
lik dem
som ligger skjult i mørket
i skogen
bak oss

og under løvet
som lar seg virvle
fargesprakende
knitrende
uten ro

lik verdige eiketrær
som har latt tiden
farge egen hud
er vi ved enden av veien,
ved begynnelsen av skogen

Foto: Bjørn Erik Larsen

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Skriblerier og merket med , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

6 svar til Løvfall

  1. fivrelden sier:

    lik verdige eiketrær
    som har latt tiden
    farge egen hud
    er vi ved enden av veien,
    ved begynnelsen av skogen

    Slutten her tok pusten fra meg. Tror det bildet for meg er det fineste i denne teksten og det som snakker direkte inn i mitt liv ( jeg er vokst opp med trær og skau omkring meg 🙂

  2. Tusen takk for utrolig hyggelig kommentar, fivrelden! 😀

  3. Nydelig dikt med nydelig bilde! Så bra at dere har slått dere sammen, dere to 😀

  4. eekageek sier:

    Flott dikt om høst og alderdom. Det er fargesprakende og sårt og fint på en gang. Bildet passer også perfekt!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s