Vrangvillig

Jeg skriver, skriver … og skriver litt til. Men ordene vil ikke alltid, eller egentlig ganske ofte, det som jeg vil. En runde i vaskemaskinen med dem, tenker jeg, da skjønner de det nok, at nå må de være klare til dyst. Nå må de da velvillig la seg forme til velduftende tekster, må de ikke det, da? Nix, det hjelper ikke, de kommer ut igjen like uvillige og ulydige, om enn blankpolerte.

Ok, jeg får lufte dem da, tenker jeg løsningsorientert, ta dem med ut på tur. La ordene få den berømmelige luften under vingene, oppleve verden, hvile når de trenger det. Nytter ikke! Ordene knirker seg til. De gjesper, kjeder vettet av seg og sukker opprørt over at jeg maner, tvinger, lirker og lurer, når alt de egentlig vil er å ligge i dypet av sengen hvor ingen kan se dem, eller rett ut på sofaen, mens de strekker seg alt de er gode for.

Når jeg så omsider tenker at nok er nok, at det får da være grenser for hva man skal finne seg i, så sleper ordene seg av gårde til arbeidet. De lar meg skjønne at de ikke er villige til å la seg forme til annet enn fnysende, irriterte frustrasjonstekster, tekster som får eieren til å rive seg i håret, både maktesløs og svett.

Så, har først samhandlingen mellom ordene og meg endt opp litt sånn på tverke, så blir resultatet omtrent slik:

De frekke ordene.
Blander seg borti alt og ingenting.
Lytter ikke.
Oppfører seg ikke.
Spretter lystige og utilnærmelige av gårde,
vekk fra meg.

Med knyttede never sender jeg lynende blikk.
De hopper lekent og lett unna alle mine angrep,
før de brått bråsnur og kommer tilbake.

Takk, sier jeg.
For maten, sier de.
For absolutt ingenting, sier jeg.
For alt, maser de.
De ler.

Kan dere ikke se? spør jeg.
Hva da? lurer de på.
At det er nok nå.
Nei, vi kan ikke spå, svarer de,
så hvorfor det?

Nei vel, nei.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i zumzummerum og merket med , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

10 svar til Vrangvillig

  1. eekageek sier:

    Når jeg så omsider tenker at nok er nok, at det får da være grenser for hva man skal finne seg i, så sleper ordene seg av gårde til arbeidet. – Jeg lo 😀 Ser dem så godt for meg, de oppgitte ordene. Oppfører seg som sure tenåringer som må rydde rommet sitt gjør de. Det ble et sjarmerende lite frustrasjonsdikt utav det hele, syns jeg. Og kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. En har så mange idéer! Så gode planer! En skal skrive så fabelaktig! Og så blir det bare tull på arket fordi ordene bare ligger der og later seg.

  2. Lammelåret sier:

    For noen teite ord, da, vrangvillige som få! Hehe.. morsom frustrasjonshistorie.

  3. Jane sier:

    Hurra hurra! Jeg elsker å lese tekstene dine! Ordene dine gjør såvisst som du ønsker med dem, enten de vil eller ikke!

  4. Jeg synes ordene kan gå rett i skammekroken sånn som de oppfører seg altså! Veldig festlig om skrivesperre 😀

  5. Elisabeth Mohn Danielsen sier:

    Denne er magisk, Elisabeth! Så vanvittig komplisert – og innlysende!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s