Luker

hun kryper langs bakken
hjem til sporløse trappetrinn
som er et kart uten mål

på vei opp til andre etasje
ser hun dem stå på kjøkkenet med pannene sine lent mot kjøkkenskapene
er kjølige fronter

de holder omkring hverandre
mens de utenfor har forsvunnet

hun svever ikke lenger over hodet
på seg selv
og frontøynene sperres opp
er vidåpne dører
som aldri har sett henne før

hun er ikke redd
snur og går ut i hagen
ser blomstene i hagen

kjøkkensliterne blir ansikt uten farge
i det hun røsker opp blomstene
deres bitre smaker
skreller dem til nakne stilker
strør dem som salt langs oppkjørselen

blomstene med alle sine farger
er et sort hav
er lukten av gravsteder
begravelser

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Tankemylder og merket med , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s