Testskole eller helhetlig opplæring?

Skolehverdagen

Jeg snakker og spør, tegner strekmennesker og skriver løs på tavla, mens jeg vifter med armer og bein. Jeg er en lærer blant mange, som via varierte metoder og opplegg forsøker å motivere elevene.

Av og til skjer dette til stor fornøyelse for elevene mine, som kniser og spør, spør hvorfor jeg vifter med armer og bein når jeg forteller og forklarer. For meg er svaret enkelt: Fordi jeg brenner, fordi læring er viktig.

Jeg brenner for det jeg holder på med. Hver dag. Brenner for øyeblikkene, læringen. Ordene vandre ut gjennom munnen, langs fingertuppene og ut i tærne. Jeg forsøker å nå elevene mine, fange dem og trigge nysgjerrigheten deres. Krever dialog og refleksjon. Jeg søker være tilstede med hele meg, sammen med dem. Hver dag. Noen dager fungerer det godt, andre dager ikke like godt. Men jeg vil, vil legge til rette for undring og læring.

Jeg er altså hun som til stadighet har kritt på klærne og rufsete hår, en av mange, veldig mange, lærere som på ulikt vis lever og pulserer. I klasserommene. I gangene. Ute på skoleplassen.

Vi står, går og løper. Bøyer oss. Sitter på huk. Og bare uhyre sjelden sitter vi ved kateteret. Det flytter vi gjerne inn i et hjørne, bruker det som lagringsplass, eller kaster det rett og slett ut. Vi driver opplæring med samtlige fiber i kroppen. Knekker våre kritt så krittrøyken står, i ren og skjær iver over det vi holder på med, og med et ønske om å nå frem til elevene.

Vi formidler, arrangerer, varierer, diskuterer, kommanderer og konkluderer, sammen med elevene våre. Vi beveger oss fra a til å så fort og forsvarlig som vi bare kan, samtidig som vi smiler, ler og rynker på et øyenbryn. Trøster en liten. Trøster en stor. Forklarer en klasse, og forklarer igjen.

Vi introduserer kriterier og læringsmål, emner og tverrfaglige tema. Starter opp, gjennomfører og avslutter undervisningsopplegg på løpende bånd. Kartlegger, vurderer, oppsummerer og dokumenterer. Fordi vi er lærere.

Er vi ufeilbarlige? Nei.

Kommer vi alltid i mål? Nei.

Forsøker vi? Ja.

Vil vi mer enn vi rekker? Ja.

Testskolen

Samtidig som vi driver opplæring veies og måles vi. Vi lærerne og elevene våre. Kartleggingsprøver og nasjonale prøver blir hverdagslige begrep i vokabularet vårt, slik også standard og by- og landsgjennomsnittet blir det. Statistiske kurver og skolerangering. Tallenes klare tale sier sitt, får vi vite. På godt og på vondt. Sider ved yrket vårt som har blitt hverdagens virkelighet.

Er vi i overkant skeptiske og kritiske når vi stiller spørsmålstegn ved graden av kartlegging, testing og dokumentasjon som pålegges skolene? Er vi urimelige når vi undrer oss over effekten av dette? Krav som har dukket opp i kjølvannet av Pisa og Timss.

Norsk skole er middelmådig og leverer ikke et ønsket faglig nivå, har vi fått vite. Vi lærerne, hva var det egentlig vi bedriver i klasserommene? Svein Sjøberg påpekte tidlig kritikkverdige forhold ved Pisa og Timss. Han påpekte, blant annet, at undersøkelsene kun tok for seg enkelte sider ved enkelte fag, og at disse undersøkelsene ikke nødvendigvis sier noe om kvaliteten ved norsk skole. Han understreket også det problematiske ved at funnene i stor grad ble til en generalisert dom over norsk skole.

Som en konsekvens av funnene har vi fått KL – 06, og ikke minst en oppblomstring av kartleggingsverktøy og nasjonale prøver. At vi skal legge til rette for en høy faglig standard i norsk skole er udiskutabelt, men er veien å gå via omfattende testing og kartlegging?

Skal vi stilletiende akseptere at slik er det, og slik må det være? Diskusjonene når heldigvis sine egne høyder, når det kommer til argumentasjonen rundt verdien og nødvendigheten av kartleggingstestene og de nasjonale prøvene. Dokumentasjonen. Dette er helt klart nødvendige og viktige diskusjoner, mener jeg. Vi må kartlegge og teste elevene, men fungerer kartleggingstestene og de nasjonale prøvene slik de i utgangspunktet var tenkt?

Hva med elevene, og kvaliteten på resten av opplæringen? I hvilken grad påvirker testingen elevenes mestringsfølelse og læringsutbyttet? Noen blir nok testkompetente, men hva får de egentlig vist? At de er gode i ulike testsituasjoner? Hva med kvaliteten på testene elevene skal gjennomføre, og hva er det egentlig som måles? Den digitale testingen, sikrer den at elevene får vist hva de egentlig kan, eller bli den et uttrykk for klikkesyke hvor tilfeldighetene råder, mht resultatet? Tester kommer til, og andre trekkes tilbake, fordi de ikke holder høy nok kvalitet, så hva sitter vi igjen med da?

Er tall alltid et klart uttrykk for en tendens?

Tallene blir gitt makt. Altoverskyggende makt?

Det fremstår som at det i liten grad fokuseres på hva som skjuler seg bak tallene, og hvordan man skal, og bør, utnytte den informasjonen gode kartleggingsverktøy og tester åpner for. Forholder man seg til elevgruppers størrelse, dagsformen til den enkelte elev, og hvordan man i forkant har forberedt, eller ikke forberedt, elevene på testsituasjonen? Hvordan reagerer de ulike eleven i testsituasjon, og hvordan påvirker testene elever med ulike vansker? Dette er faktorer som påvirker resultatene.

Bedriver vi teaching for the test, teaching the test, eller forholder vi oss også til Kunnskapsløftets generelle del, som omhandler at vi skal danne og utvikle hele mennesket, og lar tester og kartleggingsverktøyene komme når de kommer?

Har vi tid til å benytte denne informasjonen som vi ikke nødvendigvis er helt sikker på om sier på noe om det den er ment å skulle si noe om, der vi raskt haster videre fra en test til en annen?

Noen skoler søker fritak for enkeltelever, andre ikke. Er dette riktig? Hva med elevene som blir holdt vekke, hvilke signaler sender vi til disse? Hva signaliserer vi til de elevene som gjennomfører de ulike testene? For meg fremstår dette som betenkelig mht faren for stigmatisering av enkeltelever, og klassemiljøarbeidet generelt.

Noen skoleledere understreker at det skal være stor grad av fokus på nasjonale prøver, slik at man kommer ut i andre enden med et godt resultat, en positiv kurve. Er dette riktig? Og hva da med dem som lar alle elever gjennomføre de nasjonale prøvene, som forholder seg til Kunnskapsløftet og kompetansemålene uavhengig av når det skal gjennomføres ulike kartlegginger og tester?

Og hva med den enkelte skole, om hovedfokus fra kommunalt og statlig hold blir rangeringen resultatene åpner for? Om tallene er slik eller sånn, på hvilken måte farger og påvirker dette opplæringen i forlengelsen av resultatene, og hvilket rykte blir hengende ved de ulike skolene? Skaper vi ekte eller falske bilder av tilsynelatende gode skoler preget av høy faglig standard? Kvalitet?

Tar frykten for statistikkens klare tale og rangeringen innersvingen på både lærere og skoleledere, og resulterer slik i en variert praksis rundt omkring på landets ulike skoler? Utdanningsforbundet viste 060212 til Respons sin undersøkelse ”Nasjonale prøver – Undersøkelse blant rektorer i grunnskolen”. Her fremgår det at mange av landets rektorer er svært skeptisk til de nasjonale prøvene. 7 av 10 rektorer mener at prøvene blir brukt til å rangerer skolene innenfor ulike kommuner.

Mitt spørsmål blir: Er det virkelig slik at test– og kartleggingsregimet skal styre undervisningen, eller skal lærerne forholde seg til læreplanene og Kunnskapsløftets generelle del, la disse legge føringene for læringstrykket i skolen, legge føringene for de gode undervisningsoppleggene og den varierte læringen knyttet opp mot et helt nødvendig relasjonsarbeid som trygger elevene, og som skaper grobunn for undring og det gode læringsutbyttet?

Ønsker vi virkelig et fokus hvor testing og rangering blir det vesentlige?

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Samfunn og merket med , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

7 svar til Testskole eller helhetlig opplæring?

  1. Der ja! Sender den inn som kronikk et sted også, håper jeg?! Og ikke noe mer «legge-ned-bloggen-snakk» takk, vi vil ha flere sånne og mere dikt! 😉

  2. eekageek sier:

    Flott blogginnlegg! Viktig sak å sette fokus på, syns du gjør det godt.

  3. Hanne sier:

    Jeg elsker den generelle delen av læreplanen. Den er til tider rett og slett poetisk. «øve både hånd og ånd» – ah!

    Mvh en annen lærer med brukne kritt og bustete hår. 😉

  4. Tor Sandnes sier:

    Twitter: Tor Sandnes @TorGladiatorGT Close
    Sånne lærere gjør meg glad! Its still hope in a hanging snore… elisabethdl.wordpress.com/2012/02/13/tes…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s