Dansende skulptur

med armene om seg selv
balanserer hun på ustødig rekkverk

beskyttet
av vinduet ut mot skogen
ser hun
trærne avkledd
i sin søken

de er rekkverket
bundet til henne

men latteren flakser mot henne
tar med seg lukten av brent skog
hud som knitrer

og hun ser
at skogen er
lettantennelig hav
bunnløst juv
som etterlater seg ekko av fallende stein

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Skriblerier og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s