Ikke rør!

 Hun er Buster som titter på stjernene. Som drømmer. Midt på dagen. Midt i sommeren. Og lyset treffer henne. Skinner inn gjennom vinduene. Inn i huset. Inn i stuen, hvor hun står og kjenner varmen fra solen. Varmen som beveger seg lekende lett rundt i huset, før den sniker seg inn i henne.

Og det er her, midt i sommeren at hun er. Foran bokhyllen, den med bøkene. Boken. Den som snakker uten lyd og som treffer henne. Som gjør fingertuppene til sitrende elver. Den som hun vet at hun ikke kan røre, åpne, eller lukte på, for da kan noen se henne. Det kan de ikke. Skal de ikke. For den er bare hennes, boken som lyser mot henne med skjelmske stjerneblink, nesten litt sånn helt tilfeldig. Den som hun visste var. Men ikke akkurat der. Og den får det til å gå rundt for henne. Kaster henne ombord i en berg -og dalbane. Snur opp ned på magen, slik at hun ikke vet om hun klarer holde seg på beina. For den skulle ikke ha vært der nå. Boken om alt, og ikke bare om slikt som var før eller nå, men som er om ALT. Som er henne. Hele tiden.

Så står hun der, da. Alene. Selv om det kjennes ut som de er der, alle de andre også. Som om de ser ned på henne fra taket, veggene, fra bak hjørnene i huset. Ser henne, om hun skulle finne på å ta tak i boken som hun ikke våger røre. Og hun hører det knirker i parketten, ser mot døren, ser ut i gangen. Søkende. Med leppekrusninger. Men det er ingen der, for de er på innsiden, alle disse som ikke er der akkurat nå. Med det er uansett akkurat det samme, om de er på innsiden, rundt henne, synlig, eller ikke. Uansett kan hun ikke løfte armen, strekke ut fingrene og gripe etter boken, for da må hun holde på den. Lukte. Ta den, og aldri gi slipp på den. Boken. Lese den til sidene løsner fra permen, til trykksverten slites vekk under blikket hennes. For hun ville komme til å lese boken igjen og igjen. Helt til ordene er lest vekk, for henne. For alle. Og det våger hun ikke. Ordene må ikke forsvinne, de må være der, og da må ingen vite at hun vet at boken er der.

Over henne kjenner hun det som om taket åpner seg, slik at hun skal kunne se. Se de samme stjernene som Buster så. Men det er midt på dagen, og hun ser ikke mot stjernene. Hun ser på boken. Bare den. Lar ryggen dens brenne seg fast i henne, slik at hun aldri glemmer at den er der med alle ordene sine, ordene som er akkurat som om de skulle ha vært henne. Men uten at andre noen gang kan få vite det.

Ute hører hun latteren og sommeren som svinser forbi med lekenheten sin. Men hun går ikke ut, nekter beina å bære henne vekk. Står der bare stille for seg selv. Foran boken i bokhyllen, og den blir sommeren hun drømte om, bare at sommeren hun drømte om ikke så slik i ut begynnelsen. Før hun så boken i bokhyllen foran seg. 

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s