Høstluft

lille
liten min
som fanger virvlende blader
med stille fingre

blader som danser
til lyden av skarp høstluft

er du der
liten min
lille

5 kommentarer

Veien

skyene duver
fanger blikket uten å sladre
om gresset, grusen


Om veien
Til porten


til hvem du er
med hud
og bankende puls


og i lyseblå undring
holder du deg fast

1 kommentar

Julekort 2014

Slik kan det også gå, når snøen laver ned, og vi tenker at snøbading frister mer enn lune pledd og fyr i peisen.

Riktig god jul og godt nytt år!

Julekort og hytta

Foto: Bjørn Erik Larsen (Serina Løtveit)

http://www.bel.no/blog/julekort-2014

Merket med , , , , , , | 2 kommentarer

Snøkrystaller

lik frossen pust
over islagt vann
hører jeg ordene dine
sterke
rene
og når det blir stille
er minnene snøkrystaller
rundt meg
i meg

bel_no_iskrystaller

2 kommentarer

Lydtett

fanget i lydtett rom
blir ordene stille
skjøre
og hun sier at det handler om å gripe tak
samle seg

de kryper sammen
tett
hver for seg

Blogg

1 kommentar

Klovner i havet

de fjollete klisjeene bakser lik klovner i havet

roper på hjelp

på redningsvester

 

men i solskinnet er de gjennomskinnelige

usynligheter som forsvinner under vann

 

intet sett

intet hørt

før nesene vaskes mot land

Legg igjen en kommentar

Julekort 2013

Julekort 2013

Gutta i huset har vært svartbelter i noen år allerede, mens vi jentene er blodferske svartbelter av i går. Med dette som utgangspunkt, så mente husbonden at den glade families tae kwon do – engasjement måtte gjenspeiles i årets julekort, og det vil jeg jo påstå at det gjør …

Ønsker alle en riktig god jul og et strålende nytt år! 😀

Legg igjen en kommentar

Ikke rør!

 Hun er Buster som titter på stjernene. Som drømmer. Midt på dagen. Midt i sommeren. Og lyset treffer henne. Skinner inn gjennom vinduene. Inn i huset. Inn i stuen, hvor hun står og kjenner varmen fra solen. Varmen som beveger seg lekende lett rundt i huset, før den sniker seg inn i henne.

Og det er her, midt i sommeren at hun er. Foran bokhyllen, den med bøkene. Boken. Den som snakker uten lyd og som treffer henne. Som gjør fingertuppene til sitrende elver. Den som hun vet at hun ikke kan røre, åpne, eller lukte på, for da kan noen se henne. Det kan de ikke. Skal de ikke. For den er bare hennes, boken som lyser mot henne med skjelmske stjerneblink, nesten litt sånn helt tilfeldig. Den som hun visste var. Men ikke akkurat der. Og den får det til å gå rundt for henne. Kaster henne ombord i en berg -og dalbane. Snur opp ned på magen, slik at hun ikke vet om hun klarer holde seg på beina. For den skulle ikke ha vært der nå. Boken om alt, og ikke bare om slikt som var før eller nå, men som er om ALT. Som er henne. Hele tiden.

Så står hun der, da. Alene. Selv om det kjennes ut som de er der, alle de andre også. Som om de ser ned på henne fra taket, veggene, fra bak hjørnene i huset. Ser henne, om hun skulle finne på å ta tak i boken som hun ikke våger røre. Og hun hører det knirker i parketten, ser mot døren, ser ut i gangen. Søkende. Med leppekrusninger. Men det er ingen der, for de er på innsiden, alle disse som ikke er der akkurat nå. Med det er uansett akkurat det samme, om de er på innsiden, rundt henne, synlig, eller ikke. Uansett kan hun ikke løfte armen, strekke ut fingrene og gripe etter boken, for da må hun holde på den. Lukte. Ta den, og aldri gi slipp på den. Boken. Lese den til sidene løsner fra permen, til trykksverten slites vekk under blikket hennes. For hun ville komme til å lese boken igjen og igjen. Helt til ordene er lest vekk, for henne. For alle. Og det våger hun ikke. Ordene må ikke forsvinne, de må være der, og da må ingen vite at hun vet at boken er der.

Over henne kjenner hun det som om taket åpner seg, slik at hun skal kunne se. Se de samme stjernene som Buster så. Men det er midt på dagen, og hun ser ikke mot stjernene. Hun ser på boken. Bare den. Lar ryggen dens brenne seg fast i henne, slik at hun aldri glemmer at den er der med alle ordene sine, ordene som er akkurat som om de skulle ha vært henne. Men uten at andre noen gang kan få vite det.

Ute hører hun latteren og sommeren som svinser forbi med lekenheten sin. Men hun går ikke ut, nekter beina å bære henne vekk. Står der bare stille for seg selv. Foran boken i bokhyllen, og den blir sommeren hun drømte om, bare at sommeren hun drømte om ikke så slik i ut begynnelsen. Før hun så boken i bokhyllen foran seg. 

Legg igjen en kommentar

Ikke si hvor jeg er!

Ute er lukten av høst. Metallisk luft som kiler meg. Venner som ler og ler og ler. Vennelatter og smilende lek. På bakken virvler bladene rundt beina på oss, der vi løper rundt i joggesko som snart skal parkeres for vinteren. Fukten trekker inn i stoffet. Men vi enser det ikke.

Vinden herjer med høstbladene. Toppluer og ullgensere. Bomgjemsel. Bomgjemsel med hyl og rop, med høye hysj! og ikke si hvor jeg er. Men han er ikke der. Ikke nå. Et annet sted. Han er bortgjemt og forsvunnet, og kanskje ikke like forelsket som jeg er. Allikevel kjennes det ut som om han kunne vært der, enda han slettes ikke er det. Det er bare meg alene. Inni meg. Tenke, tenke og krible. I brystet. Og det dunker tungt og intenst. Bare meg. Og alle de andre. De som ikke vet noen ting, om følelsene som virvler, lik bladene. Beveger seg fra gjemmested til gjemmested.

Det er akkurat som om alt virvler. Bladene, vennene, jeg. Rundt meg.  I meg. Jeg blir orkanøyet som står der så stille. Liksom. Når det egentlig er slik at jeg er en egen orkan inni meg selv. En orkan i orkanen.

Kiling i magen. Pirking i nakken. Han kunne vært der. Skulle vært der. Er det ikke. Og i den røde lille dagboken, der står alt. Alt om orkanen i orkanen. For det er jo den som egentlig er meg. Men om han noen gang skulle komme til å lese den, så vet han allikevel ikke hva det dreier seg om, for jeg har kamuflert ordene mine, tankene mine. Virvelvindene. Meg. Hemmelig og stille.

Har han kamuflert seg? Tenker han på meg? Eller ikke. Jeg vil jo det, men jeg tror det ikke. Egentlig. Eller så gjør jeg kanskje det allikevel. Håper. Drømmer. Svinser rundt sammen med vindene mine. De rare, tunge, sterke følelsene som får det til å bølge i meg, som får meg til å få lyst til å gråte og le. Samtidig. For kroppen, de sitrende tankene, og kriblingen i magen, ingen av dem lytter til meg.

Image

Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Endeløse rekker

endeløse rekker av ord

passerer forbi i tåkegrå dresser

rekker av ord

som speiler seg i hverandre

i deg

og de holder

hender

 

utallige rekker

som bukter  

kaster og hiver på seg

pløyer marken

og virvler opp støv

som treffer bakken

i ensformige mønstre

Legg igjen en kommentar