Utålmodig

med øyne som funkler
og helt uten lyd
sitter hun ute på engen
under stjernene

kjenner dem våkne
disse dunkledde og snåle
som bor inni henne

kjenner dem tøye og bøye seg
og ta rennefart frem fra krinkler og kroker
før de begynner snublespringe seg vei

til takten av pulsen halser de forbi hjerterommene
ut til åpne rom og opp i sklier og ned igjen
helt til de er der
fremme ved reisens ende
og da kniper hun munnen flirfullt igjen
med bråbrems og knall og fall ramler de omkull
lander i en forvirret møljeballett

de forvirrede små er spente ventere
som pirker og lirker
utålmodig i henne
kniper og dytter
i de myke leppene hennes

og med nennsomme bevegelser
former hun hendene foran munnen
lar dem kravlekrabbe seg vei ut av kroppen og ombord
holder ømt omkring dem et øyeblikk
mens hun kjærtegner de dunkledde med silkemykt blikk
disse små som må
og må ut
disse små som har stolpret seg på beina
og som nå hopper og spretter
krafser og knirker
utålmodig

varsomt folder hun ut hendene
lar dem vende seg til pusten hennes
blåser lett
tett på
blåser ørsmå farvelkyss
til de nyfødte ordene
som lykkelig seiler avgårde med hyl og skrik og skrål

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s