Utålmodig

med øyne som funkler
og helt uten lyd
sitter hun ute på engen
under stjernene

kjenner dem våkne
disse dunkledde og snåle
som bor inni henne

kjenner dem tøye og bøye seg
og ta rennefart frem fra krinkler og kroker
før de begynner snublespringe seg vei

til takten av pulsen halser de forbi hjerterommene
ut til åpne rom og opp i sklier og ned igjen
helt til de er der
fremme ved reisens ende
og da kniper hun munnen flirfullt igjen
med bråbrems og knall og fall ramler de omkull
lander i en forvirret møljeballett

de forvirrede små er spente ventere
som pirker og lirker
utålmodig i henne
kniper og dytter
i de myke leppene hennes

og med nennsomme bevegelser
former hun hendene foran munnen
lar dem kravlekrabbe seg vei ut av kroppen og ombord
holder ømt omkring dem et øyeblikk
mens hun kjærtegner de dunkledde med silkemykt blikk
disse små som må
og må ut
disse små som har stolpret seg på beina
og som nå hopper og spretter
krafser og knirker
utålmodig

varsomt folder hun ut hendene
lar dem vende seg til pusten hennes
blåser lett
tett på
blåser ørsmå farvelkyss
til de nyfødte ordene
som lykkelig seiler avgårde med hyl og skrik og skrål

Trollunge

hun danser
henført
uten stopp
fyller seg selv til randen
før hun vender tilbake
til skogen og de blankskurte trestammene
til trærne som titter ned på henne med allvitende blikk
som ingen egentlig kan se
gjemt i skogen i skogen

og hun smiler
med fingertuppene og tærne
til håret begynner å stritte
for hun er trollunge på eventyr

beveger seg til dønningene av musikken på innsiden av seg selv
smitter trærne
der de står med sine innadvendte blikk
beveger seg
til også de må danse
lydløst
først
men ikke lenge
for
dønningene overvelder
overmanner

de ranker seg
strekker seg mot luften
med gnistregreiner
knatrer
til de er kaskader av lyd og bevegelse
som suser gjennom luften
danser med armer som fanger lyset
fargene
og bevegelsene

og hun er der med dem
trollunge med strittehår
danser
dirigerer
er ingen rev på lur bak kratt og stein

og hun danser
hardere
og hardere
til hun er ett med skogen
danser til lyden av seg selv og trærne
til musklene begynner knitre og latteren letter som småfugler

fra innsiden og ut danser hun seg vei
inn og ut av egen kropp
bobler over
forviser mold og mørke
tramper til rytmen sprer seg som ringer i vann
og skogbunnen blir fargesprakende eksplosjoner av bevegelse

og hun knirker lik trærne som titter ned på henne
knirker lykkelig i alle ledd
til de taktfaste bevegelsene
til skogen åpner seg
rundt henne
under henne

lar den fange
lande og leke
hardt
hardt
av rytmen på innsiden
av boblekroppen som strømmer

overgitt tar skogen plass i henne
suger henne til seg
i seg
og hun lar den slå rot
folde seg ut
som en villstyrig trollunge er hun skogen i seg selv
skogen som danser og danser
om innsiden ut

Frosttegn

Vårlige bekker siver ut gjennom porene i huden
legger seg som frosttegn langs bakken
og hun løper
løper sikksakk mellom snøkrystallene
som er lik tause pistolskudd i natten
pistolskudd som treffer
og snart er alt hun er
utallige krystaller

Mot gjerdet

omgitt av høsten

setter hun seg med ryggen mot gjerdet

ser bladene dale

lik regn som lugger huden

 

og med knærne opp under haken

      med armene om knærne

lar hun bladene finne henne

håret

huden

og kroppen

      til hun forsvinner

      i en eksplosjon av farger

Lukk øynene

trærne hvisker
veien passerer eventyrene
eventyrene om tørrlagte brønner og gjengrodde stier
de hvisker
lukk øynene hardt
hardt
mot plirende blikk
som danser som rastløse vinder

for blikkene
de er fangarmer
som knitrer og knatrer
som snirkler deg inn
som lugger tankene
vekk
vekk
fra fraflyttede pepperkakehus og tause trollkjerringer

ut i måneskinnsskog

Best når det gjelder!

ordene sluttet trippe seg vei over arket

sluttet trippe lik andunger på rad og rekke

 

usikre og sky

søkte de tryggere ly

 

lekte gjemsel med egne regler

regler uten lyd og bevegelse

 

ingen skulle rope

ingen skulle lete

 

her var de best

når de var gjemt og glemt

Alternativ koreografi

du liker ikke

de velordna orda

de som bare sitter der

med korslagte ben skikkelig og pent dandert

 

fintrimma ord

som ikke tør

eller vil

eller kan

være fabelaktig elleville danseløver

med svært alternativ koreografi

 

du liker dem ikke, sier du

med snurpemunn

Nissejentas iskalde hevn, jul 2015.

Årets julekort føyer seg inn i rekken av julekort som det til nå absolutt våteste, kaldeste og mest gjennomdokumenterte. I minusgrader slapp nissejenta seg ettertrykkelig løs med brannslange. At hun frydet seg, vil det være en underdrivelse å si … 😉

Bergens Tidende har laget en reportasje om julekortene våre, og denne er tilgjengelig både i papirutgaven og på nett.

Video av fotoshooten

 

 

 

Uhørlig

med døren på klem tar følelsene overhånd
forsvinner lik skygger blant trærne
              fanget av vinden danser de mykt

for hjertet som ligger igjen på trammen
er mildt vårregn bak nedslått blikk
                        en uhørlig sang om lengsel

http://www.bel.no

Bak fjellene

bak fjellene pirker fugler
hull i virkeligheten

og du skjelver når du ser dem
når du ser skydekket som kapsler inn solnedgangen

du roper ord
ord som blåser lik fjær fra utspring

for virkeligheten sprer om seg som elver i skrint ørkenlandskap